For hvem digitaliserer vi?1

Av Harald Lindbach

Blant atombombens mange fortreffelige fortrinn når det gjelder utryddelse av gjenstridige folkemasser og ødeleggelse av fortrinnsvis fiendtlige områder har den en svakhet; den sender ut en elektromagnetisk puls som skaper problemer for alle datamaskiner som er koblet i nettverk via tradisjonelle kobberkabler. Dette skapte lenge problemer for de som har det som yrke å planlegge fremtidens kriger. Varslingssystemer, radarstasjoner, rakettbaser osv. som de største krigsmaktene har plassert på strategiske steder over hele jordkloden ville lett kunne bli satt ut av spill i en atomkrig. Intens forskning førte til utviklingen av den optiske fiberkabelen hvor en lysstråle sendes via en kabel av glassfiber og omdannes til en elektrisk puls når den kommer frem til et komponent. Dette ga tilnærmet immunitet mot forstyrrelser og en hittil ukjent båndvidde. Utbyggingen av et nettverk basert på optiske fiberkabler førte til at de geografisk svært spredte militære installasjonene kunne forbli operasjonelle også i krigstider, noe som selvfølgelig økte deres nytteeffekt dramatisk. En bieffekt av dette er at vi i dag kan leve våre liv tilkoblet Internett.

Film, musikk, telefonsamtaler og tekst når oss i dag via optiske fiberkabler og de tidligere svært ulike mediene tv, radio, telefon og brev har smeltet sammen og er standardisert i ulike frekvenser og bitformat2.

Om teknologien er et resultat av våre tanker og forsøk på å løse våre problemer har den igjen den virkningen at den forandrer vår måte å tenke

1 Tallmaterialet bygger i stor grad på St.meld. nr. 24 (2008-2009), Nasjonal strategi for digital formidling av kulturarv
2 Kittler, Friedrich A: Gramophone, Film, Typewriter, Stanford 1999, s. 1f

1

på. Informasjon og kunnskap som inntil helt nylig var vanskelig tilgjengelig finnes rett foran oss i det øyeblikk vi setter oss foran datamaskinen.

At nye lagringsformater forandrer innholdet eller gir det ny form som virker tilbake på forståelsen av det er selvfølgelig ikke i seg selv ny kunnskap. De gamle skillingsvisene nådde våre forfedre som trykket eller avskrevet tekst. Tekstene var det sentrale og visene ble sunget til et utall ulike melodier. Tekstene var enhetlige mens melodi og akkompagnement var mangfoldig og ulikt fra person til person og område til område. Når grammofonen gjorde sitt inntog i hjemmene på 1920-tallet var skillingsvisenes glansdager over. På 1970- tallet ble en nærmest endeløs LP-serie kalt ”Frem fra glemselen” spilt inn og fikk enorm popularitet. Basert på innsamlingsarbeid av Per Johan Skjærstad spilte Helge Borglund og Rita Engebretsen inn sangene i mer eller mindre polerte studioversjoner som i stor grad reflekterte 1970-tallets smak innenfor orkestrering og fremføring. Seriens popularitet ble enorm, den første plata som kom i 1974 var i følge Wikipedia den første norske LP-plate som solgte over

100 000 eksemplarer. Alt i alt må denne LP-serien representere ett av norgeshistoriens mest vellykkede kulturformidlingsprosjekter. Samtidig innebar LP-ene som format til at den tidligere teksten nå ble lagret som lyd. Dette førte til at fokus ble flyttet fra tekst til melodi, ett element som i utgangspunktet hadde vært tilført av den enkelte fremfører ble nå av de nye generasjonene som lærte de gamle skillingsvisene opplevd som autoritativ. Det var først og fremst melodiene man lærte seg. Skillingsvisene overlevde, men mangfoldet de representerte ble erstattet av en svært bundet form som var fjernt fra det historiske utgangspunktet de oppstod i.

Arkivenes viktigste oppgave i dag er å bevare og formidle. For alle som ønsker å bevare er tiden den største fienden. På samme måte som den forandrer våre ansikter og kropper langsomt, bryter den også ned lagringsformater og minner. Frem til siste halvdel av 1800-tallet var handskrift og trykket tekst det eneste format som kunne brukes til nedfesting for å bevare ytringer over tid. Goethe skrev i 1829 at ”litteratur er et fragment av

2

fragmenter; kun den minste del av det som skjedde og det som ble sagt ble skrevet ned, mens kun den minste del av det som ble skrevet ned har overlevd”3. Det samme kan man i høyeste grad si om arkivene.

Oppfinnelsen og alminneliggjøringen av bilde- og lydinnspillinger forandret vårt forhold til fortiden. Det var ikke lenger bare gjennom skrift at fortiden kunne leve videre. Fotografier av personer som for lengst var avdøde førte til at minnet om dem kunne leve videre på en måte som hittil var ukjent. Selv har jeg hatt den merkelige opplevelsen av å finne ut at jeg ”husker” min bestefar som middelaldrende og elegant mann med hatt og pipe, og ikke som den aldrende bestefaren jeg engang kjente han som, fordi det er slik han har hengt på min vegg. Mine egne minner har smeltet sammen med minner jeg har blitt tilført og med fotografier fra 1940-tallet slik at jeg er bærer av et minne fra 25 år før jeg ble født. Det er dette ”forstyrrede” minnet jeg kan føre videre til neste generasjon.

Allerede i samtiden var man oppmerksomme på forholdet mellom medium og tid. Thomas Alva Edison, som blant mye annet også oppfant Fonografen, en maskin for opptak og innspilling av lyd som ble lagret på en roterende voksrull. Da Edison skulle argumentere for sin nye oppfinnelses fortreffelighet i 1878 valgte han å fremheve at den var utmerket egnet til å bevare døende menneskers siste ord4. De nye medienes utvidelse av forholdet mellom tid og sted førte til utforskning i retninger oppfinnerne neppe hadde forutsett. Ånde- eller spøkelsesfotografier ble raskt vanlige etter at kameraet ble oppfunnet, morsealfabetet ble oppfunnet i 1837 og nærmest umiddelbart tatt i bruk av innbyggerne i åndeverdenen når de ønsket kontakt med sine utvalgte. Nye medier gir nye uttrykksformer også til gamle fordommer. Samtidig som teknologien gir oss tilgang til ny kunnskap kler den også gamle løgner i nye klær.

3 min oversettelse, sitert etter Kittler s.6
4 Kittler, Friedrich A: Gramophone, Film, Typewriter, Stanford 1999, s.12

3

I møte med de muligheter og vanskeligheter nye teknologiske muligheter stiller oss ovenfor er det i dag et uttrykt ønske fra våre myndigheter at informasjons- og kommunikasjonsteknologien skal gi befolkningen en stadig større tilgang til materiale innenfor arkiv, bibliotek og museumssektoren. Dette kommer til uttrykk blant annet i Stortingsmelding nr. 24 om ”nasjonal strategi for bevaring og formidling av kulturarv”. Det svært komplekse begrepet kulturarv benyttes flittig i hele dokumentet. Om arkivinstitusjoner, bibliotek og museer benyttes ofte begrepet kulturarvinstitusjoner.

Kulturarv er et komplekst begrep som refererer til det en gruppe har overtatt av kultur fra foregående generasjoner og som kan benyttes som felles referanseramme i samtiden. Begrepet kulturarv innebefatter både materielle kulturminner som bygninger, kunstverk, kulturlandskap, arkiv, bøker og immateriell kultur som språk, religiøse ritualer, folkediktning osv. Hva som blir sett på som kulturarv er ikke nødvendigvis gitt. Kulturarv blir til gjennom utvelgelsesprosesser hvorigjennom fortiden blir gjort meningsfull i nåtiden. Kulturarv binder folk sammen, men bidrar også til å skille dem.

Den nasjonale strategien for digitalisering av kulturarv er forankret i to hovedperspektiver: bevaringsperspektivet og formidlingsperspektivet. Rent umiddelbart høres dette flott ut fra et arkivfaglig synspunkt. Det er nettopp de to tingene vi gjør: bevarer og formidler. Mens nasjonalbiblioteket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeidet på bibliotekfeltet skal arkivverket ha det tilsvarende ansvaret på arkivfeltet. Statens senter for bibliotek, museum og arkiv (ABM-utvikling) skal ha en koordinerende og tilretteleggende rolle ovenfor museer og privatarkiv utenfor arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringsarbeidet.

Slik virkeligheten er i dag har staten ansvar for statens arkiver, kommunene ansvar for kommunenes arkiver og ingen har ansvar for private arkiver. I dag finnes det i følge en kartlegging fra ABM-utvikling mer enn 75 000 hyllemeter privatarkiv som er tatt vare på. Av disse er ca. 45 000 hyllemeter hos

4

arkivinstitusjoner, resten oppbevares under ulike forhold hos bibliotek, museer og andre institusjoner som ikke har bevaring av arkiv som primæroppgave. Disse arkivene er ofte bare teoretisk tilgjengelig for allmennheten eller helt utilgjengelige. I tillegg finnes en mengde arkiver som ikke er tatt vare på. I følge en større undersøkelse i Hordaland på 80-tallet bør imidlertid ikke størrelsen på dette materialet overdrives. De eldre organisasjonsarkivene er stort sett ikke større enn at de med letthet lar seg inkorporere i kommunearkivene uten at det medfører store merkostnader for kommunene. Når det gjelder områder med typiske hjørnesteinsbedrifter er situasjonen noe vanskeligere.5

Gudmund Valderhaug har pekt på det spesielle problemet som i dag finnes i tilknytning til privatarkivene. På grunn av at arkivinstitusjonene i dag i all hovedsak er finansiert av det offentlige og har bevaring og formidling av statlig eller kommunalt materiale som sin primæroppgave finnes det ikke midler til å ta vare på større privatarkiv. Når institusjonene søker om midler til dette hos ABM-utvikling blir søknadene rutinemessig avslått fordi det ikke gis prosjektmidler til løsning av primæroppgaver, og å bevare arkiv er en arkivinstitusjons primæroppgave. Dermed har man med slående byråkratisk logikk skapt en situasjon der det er umulig å få ut økonomiske midler til ordning og katalogisering av privatarkiv.6

Arkiv etter kjøpmenn, samvirkelag, fiskarlag, ungdomslag, privatpersoner, sparebanker, poståpneri, arbeiderlag, sanitetsforeninger, pensjonistforeninger, legat, politiske parti, skytterlag, misjonsforeninger, teaterlag og en ornitologisk forening har vært ordnet og katalogisert hos Interkommunalt arkiv Troms i forbindelse med ordinær ordning og katalogisering av kommunearkivene. Mye av dette privatarkivmaterialet, som stort sett består av protokoller, kunne på grunn av sin begrensede størrelse ha vært fristende å digitalisere. De

5 Undersøkelsen finnes publisert på Bergen byarkiv sin hjemmeside.
6 Valderhaug, Gudmund: Arkiv for alle, frå alle og til alle? Statleg arkivpolitikk og arkivlandskapet i Valderhaug, Gudmund og Aune, Anne (Red.) Undervegs, festskrift til Egil Nysæther Oslo 2009, s. 291-292

5

fleste av disse arkivene består imidlertid av mer eller mindre tilfeldige protokoller og dokumenter som har overlevd og blitt levert til kommunen på et eller annet tidspunkt. Vi vet altså forholdsvis lite både om organisasjonene og om arkivene. Vi vet lite eller ingenting om hva som mangler. Dette er ofte et problem knyttet til denne typen arkiver. Svært mye er tilfeldige rester.

I forbindelse med avleveringer til institusjoner som ikke har arkivbevaring som sin primæroppgave ser man ofte at arkivene blir ”slaktet” før de blir avlevert. Det som oppleves som sensitivt som for eksempel personalmapper hos bedrifter blir fjernet og ødelagt. I slike tilfeller er det nesten bedre om arkivene ikke blir avlevert.

Refleksen som ligger bak disse handlingene er imidlertid riktig. Ved avlevering til museum eller bibliotek tenker man først og fremst at arkivet skal vises frem, utlånes eller utstilles. Det er åpenbart at nærmest ingen typer organisasjoner produserer arkiv som i sin helhet er egnet til publikasjon på nettet eller i andre sammenhenger for den saks skyld. Som arkivarer er det viktig aldri å glemme at hovedoppgaven er bevaring uansett hvor spennende muligheten til å vise frem arkivene er. Et annet element er selvfølgelig at det er de sensitive delene som i et rettighets- og demokratiperspektiv er de som kan hende er aller viktigst. I dag er hovedtyngden av brukere hos oss ute etter rettighetsdokumentasjon fra sensitive personregistre. Nettopp den typen materiale som ofte blir borte ved avleveringer til de ulike samlingsbaserte institusjonene.

Ser vi på hva som har vært gjort så langt når det gjelder digitalisering kan man generelt si at arkivinstitusjonene har digitalisert mest håndskrevet tekst. Arkivverket – riksarkivet og de 8 statsarkivene – er kommet godt i gang med digitaliseringsarbeidet. Ved slutten av 2008 hadde arkivverket lagt ut 18 millioner dokumentsider arkivmateriale og 2,5 millioner kataloginnførsler. Dette utgjør likevel bare en liten brøkdel av etatens arkivbestand, ca. 1.5 prosent.

6

Arkivverket sin strategi har vært å digitalisere de arkivene som er mest brukt eller som av en eller annen grunn antas å ha størst bruksverdi. Slik de nåværende strategiplanene er, regner arkivverket det som et mål å digitalisere rundt 10 prosent av den totale arkivbestanden. Arkivverket bruker om lag 20 årsverk på digitalisering av kildemateriale i tilegg kommer ett til to årsverk på digitalisering av eldre arkivkataloger. Det brukes også om lag det samme antall årsverk på behandling av digitalt skapt arkivmateriale. Her har imidlertid mangel på mottakskapasitet ført til et stort etterslep når det gjelder avlevering fra forvaltningen.

Digitalisering i form av dataregistrering kom i gang allerede på 1960- og 70- tallet og var lenge den eneste formen for digitalisering. Dataregistrering av papirbasert arkivmateriale vil si at opplysningene i arkivene skrives av og blir ført inn i en database eller et tekstdokument. Formålet med dette har vært at informasjonen skal kunne søkes i. sorteres, sammenstilles og behandles på flere måter ved hjelp av datateknologi. Et slikt materiale har på flere måter et høyere brukspotensiale enn materiale som er skannet og omgjort til bilder.

Arkivverkets nettsted for publikasjon av arkivmateriale heter digitalarkivet.no og ble etablert i 1998 i samarbeid med universitetet i Bergen. Digitaliseringsarbeidet i arkivverket hat konsentrert seg om de kildeseriene som har vært mest etterspurt av brukerne. Dette har resultert i at nettstedet først og fremst er ett redskap for slektshistorikere. Digitalarkivet inneholder først og fremst befolkningshistorisk materiale. I fremtiden ønsker imidlertid arkivverket å endre på dette ved å legge ut flere kildetyper og flere formater som foto og tegninger.

Til sammen finnes det rundt 13 millioner søkbare poster i databasene på digitalarkivet. Det betyr at man så langt har skrevet av mellom 5 og 6 millioner dokumentsider. Folketellingen fra 1910 er nå ferdig registrert. Denne er av spesiell interesse for slektshistorikere fordi den er den første som oppgir personenes fødselsdato. Noe som gjør at det blir langt enklere for

7

slektsforskerne å bevege seg videre til andre kildetyper. Etter bestemmelsene i statistikkloven er imidlertid denne folketellingen sperret i 100 år. Det vil si at den ikke vil bli publisert før 1. desember 2010.

Størstedelen av det skannede materialet som finnes på digitalarkivet er kirkebøker. Kirkebøkene avleveres til statsarkivet 80 år etter siste innførsel. Da digitaliseringen av kirkebøkene startet i 2004 var allerede alle kirkebøkene mikrofilmet. Dette gjorde at digitaliseringen kunne baseres på skanning av mikrofilm og påfølgende indeksering av hvert enkelt bilde som ble innført i en database for å bygge opp en innholdsfortegnelse. I 2008 var hovedprosjektet avsluttet og de norske kirkebøkene for perioden 1623 til 1930 lagt ut på nettet i skannet form. I januar 2009 lå det ute 11 937 kirkebøker med til sammen 2,6 millioner skannede bilder som tilsvarer rundt 5,5 millioner dokumentsider.

I gjennomsnitt er det mellom 10- og 12 000 unike brukere innom digitalarkivet hver dag. Størstedelen av disse er selvfølgelig fra Norge, men også brukere i Canada, USA, Danmark og Sverige utgjør betydelige brukergrupper. Mens det tidligere var stor forskjell mellom vinter- og sommertrafikk på nettsidene har dette nå jevnet seg ut. Halvparten av døgntrafikken kommer etter klokken 16.00 og søndag og mandag peker seg ut som dagene med størst trafikk. En annen erfaring som man har gjort ved digitalarkivet er at medieoppslag har ført til kraftig oppsving i antall brukere. Etter noen dager har denne oppsvingen lagt seg noe, men gjennomsnittsnivået har alltid hevet seg etter medieoppslag. Digitalarkivet har hatt en jevnt sterk økning i trafikken. I 1998 ble det foretatt 8.8 millioner søk, mens det i 2008 ble foretatt hele 72.9 millioner søk. For det skannede materialet ble det nedlastet 34 millioner sider i 2006 og 104 millioner sider i 2008.

Utenfor arkivverket har det først og fremst vært Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane som har vært i fronten når det gjelder digitalisering. Institusjonen startet arbeidet med digitalisering så langt tilbake som i 1984. Det digitale netttilbudet innebefatter i dag 50 000 foto, 140 000 stedsnavn som er

8

kartfestet på digitale kart og 14 000 opptak av folkemusikk. Fylkesarkivet har også digitalisert ca 60 000 sider fra kommunale møtebøker fra 19 ulike kommuner. De har i tillegg laget et saksregister som omfatter rundt 80 000 saker.

Bergen byarkiv har utviklet det nettbaserte oppslagsverket kalt oVe som skal hjelpe nettbrukeren til å finne informasjon og kilder ved Bergen byarkiv og lokalhistorisk arkiv i Bergen. Oppslagsverket tar utgangspunkt i emner som man kan finne informasjon om i arkivene. Det vises til arkivlister og til digitalisert materiale. Samtidig er byarkivet i ferd med å bygge opp en profesjonell og velutstyrt enhet for digitalisering som skal arbeide både med kommunale og med private arkiv som inneholder det viktig informasjon knyttet til Bergens historie og kultur.

Oslo byarkiv har lagt ut flere databaser på nettet. Via deres nettsider kan man finne: Fotodatabasen, flyfotodatabasen, borgerboken fra 1745 til 1799, biliotekdatabasen, branntakstregister og ulike befolkningshistoriske registre.

Blant de interkommunale arkivene har man foreløpig ikke kommet like langt. Dette skyldes i stor grad institusjonenes størrelse og forholdsvis dårlige økonomi. Problemer knyttet til valg av formidlingskanal for materialet er heller ikke helt løst. Digitalarkivet har vært foreslått som felles formidlingskanal. Det er imidlertid en del problemer knyttet til dette forslaget. Det er dessverre ingen hemmelighet at mange av de regionale og lokale arkivinstitusjonene er altfor dårlig kjent i dag. Felles formidling av kommunalt og statlig materiale kan nok bidra til at kommunearkiv blir mer benyttet av forskere, men det vil ikke nødvendigvis bidra til å gjøre de enkelte institusjonene mer synlige7. For de fleste kommunearkivinstitusjoner er synliggjøring i dag en vesentlig oppgave.

En del har imidlertid blitt gjort. IKA Møre og Romsdal har digitalisert 22 000 sider fra 13 kommuner og IKA Vest-Agder har digitalisert 27 000 sider fra seks

7 Bjørnå, Hilde Elvine: Samarbeid sett fra en interkommunal institusjon i Rapport fra lederkonferansen 2006 s.10

9

kommuner. Interkommunalt arkiv Troms har registrert 12 000 saker fra møtebøkene til kommunestyret og formannskap i Kåfjord kommune. Her er alt forarbeidet gjort, men selve digitaliseringen av møtebøkene gjenstår. Møtebokregisteret er imidlertid et svært nyttig redskap når det gjelder fremfinning og har mange ganger spart oss for mye tidskrevende arbeid når det gjelder fremfinning. Grunnen til at akkurat Kåfjord kommune ble valgt i forbindelse med utarbeidelse av møtebokregister var at arkivet var inne til ordning i denne perioden og på grunn av at arkivet ikke går lenger tilbake enn til 1930 var det praktisk gjennomførbart å registrere dette uten å tilføre ekstra midler eller legge beslag på for mye av fellesskapets ressurser. Dette prosjektet ble for øvrig gjennomført i nært samarbeid med fylkesarkivet i Sogn og Fjordane som uten kostnader bistod med kompetanse og teknologiske løsninger.

I Nord-Norge vil det være riktig å si at Arkiv i Nordland har vært lengst fremme i arbeidet med digitalisering til tross for at de merkelig nok ikke er nevnt i dokumentet ”Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv”. Arkiv i Nordland har digitalisert ca 1000 timer lyd, 15 000 foto og rundt 15 000 sider papirbasert materiale.

For et par år siden gikk Arkiv i Nordland til anskaffelse av digital opptaker. Dette har ført til at man har kunnet sette i gang flere prosjekter knyttet til digitalisering av lydmateriale. Dag Skogheims samling som består av lydbånd knyttet til hovedtemaene: Fremveksten av arbeiderbevegelsen i Nord-Norge, felttoget i Nordland og tradisjonsmateriale fra Helgeland. Her har blant annet intervju med kåfjordingen Ole Elvenes, som arbeidet i gruvene i Birtavarre som ung mann på begynnelsen av forrige århundre, blitt digitalisert og publisert. Slik har arkiv i Nordland bidratt til å trekke frem kildemateriale som har interesse også utenfor Nordland fylke.

Ett annet interessant prosjekt fra Nordland har vært lydmaterialet som er innsamlet fra Fortellerstua ved Tverlandet bo- og servicesenter. Her har

10

beboere og andre i en årrekke fortalt historier en dag i uka i et spesielt tilrettelagt miljø og fortellingene har også blitt tatt lydopptak av. I utgangspunktet var dette analogt, men har nå blitt digitalisert av Arkiv i Nordland.

Et tredje prosjekt knyttet til innsamling av lydmateriale har vært innsamling av materiale etter lokalradiostasjoner i fylket. Så langt har man samlet inn 3700 kassetter og lydbånd og digitalisert rundt 400 radiosendinger. I følge leder ved Arkiv i Nordland, Ketil Jensen, er dette materialet etterspurt i utgangspunktet. Digitalisering har ført til større bruk av materialet. Materialet har også blitt langt letter tilgjengelig for brukerne i og med at det kan sendes elektronisk. Materialet er også svært godt egnet for formidling.8 For lokalradio er det viktig det ikke finnes noen avleveringsplikt til Nasjonalbiblioteket på dette materialet. Det vil si at mye av materialet allerede er tapt og at enda mer står i fare for å gå tapt dersom ingenting blir gjort. I Finnmark har IKA Finnmark tatt vare på de analoge opptakene til Radio Porsanger.

I USA er National Archives and Records Administration (forkortes NARA) ansvarlig for å bevare og gi tilgang til de føderale amerikanske myndigheters arkiver. I sin strategiplan for digitaliseringsarbeidet vektlegger NARA å skaffe tilgang på nettet for en stadig større del av arkivene, å sikre seg mot slitasje på enkeltdokumenter og serier ved å digitalisere og å skaffe tilgang til materiale som ikke lenger er tilgjengelig i sitt originale format. Her kan det for eksempel dreie seg om videofilmer i utgåtte formater osv. Det finnes også en klar og uttalt målsetning om å bevare og øke brukernes forståelse av arkivdokumentenes autensitet og arkivmessige kontekst med vekt på de grunnleggende spørsmålene: hvem skapte arkivene? Hvorfor ble arkivene skapt? Hvordan ble arkivene benyttet?

8 E-post fra Ketil Jensen 12.05.09

11

National Archives and Records Administration sin strategiplan legger vekt på effektiv ressursbruk. Det innebærer blant annet at originaldokumenter som har blitt digitalisert kan bli omflyttet til mindre kostbare arkivmagasiner. Det legges også stor vekt på å finne samarbeidspartnere som kan bære deler av kostnadene forbundet med digitalisering.

Den amerikanske planen inneholder for øvrig en interessant definisjon av hva digitalisering innebærer. Digitalisering blir her ikke bare forstått som å skanne et dokument og gi det digital form, men som en serie av aktiviteter som resulterer i at en digital kopi blir gjort tilgjengelig for brukerne via internett eller gjennom andre kanaler over en lengre periode. Prosessene som fremheves er identifikasjon og utvelgelse av dokument, klargjøring av dokument, innsamling av metadata, digital overførsel, kvalitetskontroll av metadata og den digitale kopien. Videre legges det vekt på selve online-presentasjonen som skal fremstå som troverdig og autentisk og at metadata og digitale kopier bevares på en ordentlig måte.

National Archives and Records Administration har valgt å arbeide ut fra flere hovedstrategier: De ønsker å samle og tilgjengeliggjøre det materialet som allerede er digitalisert, men som ikke er alminnelig tilgjengelig. De ønsker å inngå partnerskap eller samarbeid med organisasjoner fra ulike sektorer for å digitalisere og tilgjengeliggjøre ulike arkiv. Materiale som ikke egner seg for samarbeid vil bli digitalisert av NARA. Dette kan dreie seg om materiale som blir ansett som spesielt verdifullt eller spesielt sårbart. Materiale som er svært sårbart blir allerede reformatert for å sikre fortsatt tilgang. Dette kan for eksempel dreie seg om et papirdokument som blir så slitt at det er nødvendig å skaffe en kopi for at publikum skal kunne ha tilgang til dokumentet. Det kan også dreie seg om utdaterte formater som for eksempel Betamax videoer som må transformeres til moderne formater for fortsatt å være tilgjengelig. Overgangen til de nye digitale mediene gjør at denne typen tradisjonell kopiering av sårbart materiale i seg selv gjør materialet egnet for online publikasjon. I Norge er kirkebøkene eksempler på slikt materiale som har blitt

12

benyttet så ofte av så mange at det har vært nødvendig å fotokopiere og mikrofilme for å unngå unødvendig slitasje på originalene.

La oss gå tilbake til amerikanernes tre grunnleggende spørsmål: Hvem skapte arkivene? Hvorfor ble de skapt? Hvordan ble arkivene benyttet? I de presentasjonene man kan se på nettet i dag syndes det mye mot disse grunnleggende spørsmålene. Ofte er de ikke besvart eller i hvert fall sett bort fra. Folketellingene er omgjort til databaser for slektsforskere og fremtrer mer som ”oldefarfinnemaskiner” enn som de arkivene de i virkeligheten er. Dersom man ønsker å benytte dette materialet til å besvare samfunnsmessige og historiske problemstillinger er det vanskelig å benytte arkivene i den databaseformen de er gitt hos digitalarkivet9. De fremtrer ikke lenger som arkiver, men som en database. Samtidig er det i denne formen amatørhistorikere og studenter i dag møter folketellingene. De ”tror” rett og slett at folketellingene er databaser. En type problemstilling folketellingene er utmerket egnet til å svare på er for eksempel knyttet til historiske svingninger i kvinners deltagelse i arbeidslivet. Undersøkelser på folketellingsmateriale i England har vist at kvinnene deltok i arbeidslivet på midten av 1800-tallet i mye større grad en man tidligere hadde tenkt seg, men ble presset ut eller forsvant på begynnelsen av 1900-tallet når det skillet i arbeidsoppgaver mellom kjønnene som har overlevd nærmest frem til i dag ble etablert.10 Dette er eksempel på forskning som reiser vesentlige nye problemstillinger, men som formen på det digitaliserte arkivet ikke nødvendigvis er egnet til å stimulere. For å besvare disse spørsmålene må man bokstavelig talt gå til kildene, til arkivene slike de egentlig er. Folketellingene slik de er publisert i databaseform er et godt eksempel på hvordan digitalisering optimalisert for en spesiell brukergruppe, nemlig slektsforskerne, ikke nødvendigvis gjør materialet mer velegnet eller tilgjengelig for alle grupper. Likevel er

9 Arkivverket har planlagt å knytte skannede bilder av folketellingene til databasene
10 Hakim, C: Social monitors: population censuses as social surveys. I Bulmer, Martin (Red.) Essays on the History of British Sociological Research Cambridge 2005 (1985) s. 48-49.

13

folketellingene antakelig det mest populære av alt digitalisert kulturarvmateriale i Norge. Det er altså vesentlig for hvem vi digitaliserer.

Som eksempler på kulturformidlingsprosjekter med enorm suksess kan både plateserien ”frem fra glemselen” og folketellingsformidlingsdatabasenene på digitalarkivet vise oss den eldgamle sannhet at suksess ikke er bevis på noe annet enn at mange er fornøyde. At mange er fornøyde betyr ofte at noe er gjort lettvint eller lett tilgjengelig. At noe er gjort lett tilgjengelig betyr ofte at noe er borte. Dersom digitaliseringsarbeidet medfører at man fortsatt ofte er nødt til å gå til originalmaterialet så er man bare delvis i havn. Det er viktig å understreke at det er mulig å se digitalisering som noe mer enn formidling. For arkivene som har som sin fremste oppgave å bevare bør kan hende svaret på spørsmålet om ”hvem vi skal digitalisere for” være – for de som kommer etter oss?