Formidling av arkiv
et forsøk på en problematisering
– Foredrag holdt på KAI-Konferansen i Balestrand 9. september 2004
Av Harald Lindbach
Innenfor kommunearkivmiljøet eksisterer det en sterk tradisjon for å igjennom foredrag og presentasjoner vise hva man har gjort ved den enkelte institusjon og derigjennom dele erfaringer. Dette foredraget kommer ikke til å føye seg inn i denne tradisjonen. Erfaringene vi har gjort kommer nok til å ligge i bakhodet, både de vellykkede og de mindre vellykkede eksperimentene vi har foretatt. Likevel skal jeg her forsøke å konsentrere meg om ting vi foreløpig ikke har gjort. Jeg vil ta utgangspunkt i at arkivmateriale inneholder informasjon av ulike typer og at denne informasjonen fremtrer ulikt speilet mot forskjellige bakgrunner, eller – for å si det på en annen måte – fremstilt i ulike kontekster. Jeg vil også ta som utgangspunkt at samfunnet og arkivene er inne i en forvandlingsperiode preget av ny teknologi og nye behov.
Det er grunn til å anta at effekten informasjonsteknologien har – og i stadig økende grad vil ha – vil skape stadig større forvandlinger i kunnskapsdanningsprosessene. Kunnskapens natur har også forandret seg i pakt med de generelle omdanningene i samfunnet. Kunnskap kan overføres i de nye kanalene eller prosessorene som den moderne teknologien har skapt kun hvis den kan omdannes til informasjonsstørrelser.1
I samfunnet i dag ser vi to parallelle hovedstrømmer av informasjon. Den ene er åpen for alle og utgjør den strømmen av informasjon som gjør oss til opplyste samfunnsborgere, det er en strøm av informasjon som binder oss til det samfunnet vi lever i, på lokalt, globalt eller nasjonal plan. Den andre strømmen av informasjon derimot bidrar vi bare passivt til i og med at samfunnet krever at vi avgir informasjon. Denne strømmen av informasjon er forbeholdt beslutningstagerne.
Beslutningstagerne har og har alltid hatt makt. I informasjonssamfunnet kan vi godt si at de utgjør en klasse, om enn ikke i tradisjonell marxistisk forstand. Den samme motsetning som kan sees lokalt – mellom oss som individuelle aktører og beslutningstakerne – kan og sees globalt mellom områder med mye tilgang på omsettelig informasjon og områder med lite tilgang på omsettelig informasjon, mellom nord og sør, mellom øst og vest.
Som arkivarer er vi uløselig knyttet til beslutningstagerne. Vi er deres håndlangere og deres redskaper. Vår yrkesgruppe og våre institusjoner har primært oppstått ut fra behov hos beslutningstagerne. Det er dermed ikke hvilken som helst type informasjon som finnes i våre arkiver. Våre arkiver består først og fremst av informasjon som er samlet inn som et ledd i beslutningstagelsessprosesser. Den informasjonen vi har i våre arkiver er legitim informasjon, legitimert gjennom en prosess der innsamling av visse typer informasjon svarer til visse behov hos beslutningstagerne, disse behovene er igjen legitimert gjennom lovgivning eller gjennom anerkjente normer.
Som arkivarer har vi vært vant til å presentere denne informasjonen forkledd som hukommelse eller som ”historiske” kilder. Først og fremst er materialet vi har informasjon. For at det skal kunne betegnes som informasjon må det imidlertid fremstå i en spesiell sammenheng, det må være forståelig, det må ha en kontekst. Som arkivarer har vi vært flinke til å ta vare på den formelle konteksten eller den formelle provienensen som det heter på vårt språk. Bruken av dette språket, først og fremst knyttet til provienens, har vært grunnleggende for den faglige diskursen eller det faglige språkspillet innenfor vår profesjon. Det er å
1 Lyotard,Jean-Francois, The Postmodern Condition: A Report on Knowledge, Manchester (1979) 2001, s. 4
beherske denne faglige samtalen som skiller vår profesjon fra andre profesjoner og vårt fag fra andre fag.
I arkivloven er begrepet dokument sentralt. Arkiv defineres som dokumenter som blir til som ledd i en virksomhet. Dokument blir igjen definert som en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium. Med den vekten på dokumentene som finnes i loven er det en fare for at mediet blir det sentrale. Denne faren har Ivar Fonnes sett og omtalt i arkivhåndboken.2
Går vi til kassasjonskriterier og lignende er det åpenbart at informasjon er det sentrale, det er informasjon vi er ute etter, det er informasjon vi tar vare på. Likevel forblir mediet sentralt. Forholdet mellom informasjon og medium virker begge veier. Det er mediet som bestemmer hvilke informasjon som skapes og i siste innstans påvirker hvilke tanker som blir tenkt. Når vi skriver en e-post, en sms eller et brev forholder vi oss på tre forskjellige måter. Kommunikasjonsmåten vi benytter oss av setter rammer for vår mulighet til å formidle oss. Forståelsen av dette er av sentral betydning for arkivfaget.
I moderne forskning har arkivet selv blitt satt under lupen i stadig større grad. Den konvensjonelle ideen om at arkivarer ganske enkelt mottar og tar vare på dokumenter og derved bidrar til å ta vare på samfunnets hukommelse er blitt forlatt av stadig flere. I dag blir arkivarer sett som medskapere og formgivere til samfunnets minne.3 Arkivdanningsprosessen har med ett blitt tillagt mye mer vekt. I vitenskapene har selve kommunikasjonsprossesene i lang tid vært et av de viktigste undersøkelsesområdene. Ideene om at kommunikasjon kun er et instrument for overføring av ideer og observasjoner er antakelig forlatt for godt.
At det finnes regler for kommunikasjon er åpenbart. I forskjellige sammenhenger velger vi å utrykke oss på forskjellige måter. De aller fleste av oss har innsett at det er en viss sammenheng mellom måten vi utrykker oss på og resultatet våre ytringer blir møtt med. Når vi utrykker oss som institusjoner gjelder helt spesielle regler. Disse reglene er ikke nødvendigvis nedskrevne, av og til er de helt åpenbare som ordre i hæren og bønner i kirka. Ofte kjennetegnes institusjonenes samtale like mye av hva som ikke skal sies, man diskuterer ikke ordre og man banner ikke i kirka. For å si det med Jean-Francois Lyotard: ”en institusjon er forskjellig fra en samtale ved at den alltid krever begrensninger for at uttalelser skal bli erklært som tillatte innenfor dens grenser4”. Disse bergrensningene fungerer som filtre som holder enkelte typer utsagn borte, de bryter også av mulige forbindelser i kommunikasjonsnettverkene, det finnes rett og slett ting som ikke skal sies.
Også arkivinstitusjoner er underlagt visse begrensninger som kommer til syne i vårt møte med offentligheten. Vi uttaler oss som arkivinstitusjoner, vi uttaler oss om det arkivinstitusjoner har greie på. I en kronikk i Dagbladet utrykker Jon Herstad det på følgende måte ”Vår holdning har vært og er at vi ikke skal dekke til. Men heller ikke skal vi kle av eller være aktører i samfunnspolitisk forstand”5. Dette er selvfølgelig en vanskelig balansegang, men vi har klart det bra hittil. Dessverre vil noen hevde at bakgrunnen for at vi har klart denne balansegangen så bra er at vi har gjort så lite.
2 Fonnes, Ivar, Arkivhåndboken, Oslo 2000, s. 41-42
3 Nesmith, Tom, Seeing Archives: Postmodernism and the Changing Intellectual Place of Archives i The American Archivist 1/2002 s. 27
4 Lyotard, Jean-Francois, The Postmodern Condition: A Report on Knowledge. Manchester (1979) 2001, s. 17 5 Herstad, Jon, Arkivaren som historieforteller i Dagbladet 14. april 2004.
Arkivinstitusjoner blir ofte beskrevet som kulturinstitusjoner. Kultur er imidlertid et svært vanskelig begrep som vi ofte benytter uten å egentlig tenke over hvilke mening ordet bærer. De siste 20 årene har også dette begrepet vært gjenstand for atskillig omtolkning som følge av den generelle utviklingen i samfunnet og derigjennom i vitenskapene. Det tradisjonelle synet, eller det vi kan kalle det modernistiske synet, innebærer tre hovedtrekk.
- 1) Mennesker er ikke fra naturen komplette skapninger, men blir til igjennom en prosess som tar sted etter fødselen og foregår i samspill med andre mennesker.
- 2) Mennskeliggjøringen er i hovedsak en læringsprosess som kan deles inn i tilegnelse av kunnskap kombinert med temming eller undertrykkelse av dyriske sider.
- 3) Læring er bare en side av prosessen, mens den andre siden er opplæring. En fullstendiggjøring av menneskliggjøringsprosessen krever derfor lærere og et formelt eller uformelt skoleringssystem.6
Som vi legger merke til er kultur i følge dette synet noe man blir påført eller opplært i. Det er også noe man kan ha mer eller mindre av. Dette synet på kultur hadde sine glansdager på 1800-tallet, men preger oss fremdeles i dag. Det gjenspeiler seg også i vårt møte med publikum, vårt publikum er de skolerte, de kultiverte, de som behersker de tillærte kodene.
Det modernistiske kultursynet, født ut fra behovet for å temme de rotløse og umedgjørlige arbeidermassene, møtte imidlertid sin undergang i den moderne kapitalismen. Det moderne massekonsumsamfunnet førte også til en krise for de intellektuelle som hittil hadde sett det som sin oppgave å bidra til samfunnets kultivering. Nå ble salgstall det viktigste kriteriet for kulturell suksess. Litteratur, musikk, film, billedkunst osv. ble en del av den moderne markedsliberalismen der målet var å skape og reprodusere konsumenter. Salgstall ble ett objektivt mål på suksess.
De intellektuelle møtte denne utviklingen med en viss grad av panikk og en stor grad av kritikk. Konsumsamfunnets entreprenører ble kritisert for å presse på folk en middelmålig, standardisert og fabrikkprodusert kultur som skulle erstatte de tidligere rike og varierte kulturformene. Kulturell ensformig mistet altså sin tiltrekningskraft når det ble klart at krefter utenfor de intellektuelles kontroll styrte spillet.
Nå ble resultatet av denne utviklingen langt fra større ensformighet, men snarer større variasjon i kunstneriske og kulturelle utrykk. Denne utviklingen tvang i sin tur frem nødvendigheten av å studere kultur på en ny måte. Kultur blir ikke lenger sett på som noe som blir utført av en del av befolkningen og påført en annen del. Kultur er heller ikke noe som kan formes eller omformes. Kultur er gått fra å være et mål for vitenskapene til å bli et objekt som kan studeres. Kultur kan vitenskaplig bare behandles kognitivt, som mening og ikke praktisk som en oppgave.7 Det er ikke lenger mulig å være kulturløs.
I den grad arkivene har en kulturell oppgave må vi gjenspeile det synet på kultur som finnes i samfunnet vi eksisterer i. Hvordan – og om – vi skal gjøre dette er imidlertid avhengig av hvilket syn vi har på arkiv, av hvordan vi besvarer spørsmålet: Hva er arkiv?
Det svaret er ikke uten videre nedfelt i arkivloven en gang for alle. At arkiver er dokumenter som blir til som ledd i en virksomhet er greit nok, med de forbehold jeg tidligere har tatt. Likevel støter vi umiddelbart på problemer. Mengden arkiv som eksisterer er for eksempel
6 Bauman, Zygmunt, Intimations of Postmodernity, London 1992, s. 3 7 Ibid, s. 23
mye større enn mengden arkiv vi har mulighet til å ta vare på. Ut fra hvilke kriterier skal vi velge? Hvem er kvalifisert til å ta disse valgene og hvem har rett til det? Dette er store og viktige spørsmål som er vanskelige å besvare. Hvilke valg vi tar vil avgjøre hvordan arkivene blir sammensatt. Hva vi anser som arkivverdig eller verdige arkiv vil i praksis besvare spørsmålet om hva arkiv er. De fleste av oss vil være enige om at dette er viktige valg. Vi må spørre oss om hvor rustet vi er til å ta disse valgene, hvilket teoretisk og faglig utgangspunkt har vi som gir oss rett til å velge og vrake. For å sette det på spissen kan man spørre seg: Hva vet historikere om fremtiden? Spørsmålene knyttet til disse valgene er like relevant, skjønt ikke like uopprettelig, når det gjelder valg knyttet til formidling.
De fleste arkivene vi forholder oss til oppstår som tidligere nevnt ut fra behov hos beslutningstagere. Det er også disses behov som i utgangspunktet avgjør at de blir bevart. Foruten de rent forvaltningsmessige behov er det oftest behovet for fremtidige historisk kildemateriale som har vært viktigste årsak til at man har bevart arkiver. Dette har også gjenspeilet seg i opprettelse av statlige og etter hvert ikke-statlige institusjoner. Det har foregått en utvikling fra arkiver sentralisert i de store byene til spredte arkiver rundt om i landet.8 I etterkrigstiden har det foregått en demokratisering når det gjelder tilgangen til arkiv, både når det gjelder geografisk tilgang og innsyn. Denne demokratiseringsprosessen har vært mer eller mindre global når det gjelder de rike landene og er – sannsynligvis riktig nok – satt inn i et perspektiv der bedre helse, lengre liv og mer fritid for pensjonistene samt generelt større interesse for historie er viktige faktorer.9
I vår tid er det kulturelle perspektivet blitt viktig. Ved Oslo byarkiv har man aktivt gått inn for å gi de nye minoritetene en rettmessig plass i arkivets samlinger. Målet er å utvikle et bedre tilbud til innvandrere og formidle deres historie til hele befolkningen. Ett annet uttrykt ønske er å legge til rette for kulturmøter.10 Bak dette ligger ett syn på arkivene som viktige deler av samfunnets hukommelse og kulturarv. Dette synet forplikter selvsagt. Det krever aktivitet.
Det er imidlertid ikke uten videre enkelt å gi noen en rettmessig plass i arkivene. I Interkommunalt arkiv Troms holder vi for tiden på med å ordne kommunearkivet til min hjemkommune Gaivuotna/Kåfjord. Gaivuotna er en kommune som i stor grad er befolket av samer og kvener. Kommunearkivet, som vi har fått inn til ordning, strekker seg fra begynnelsen av 30-tallet til ut på 70-tallet. I dette arkivet finnes det svært lite omtale av noen av disse gruppene. Det er lite som skiller Gáivuotna fra øvrige norske kommuner. De etniske forholdene ble fortiet eller ansett som uviktige. Dette er i seg selv en opplysning som sier mye om kommunen i nettopp denne perioden. Stillheten må imidlertid settes i en kontekst for å forståes.
Arkivene taler på mange måter like mye når de holder kjeft. I dag vil jeg anta at det samiske perspektivet er sterkt fremme i samme kommunes arkiv, mens det kvenske perspektivet er mindre. Slik sett gjenspeiler kommunearkivene konkrete maktforhold i samfunnet. Når Oslo byarkiv er opptatt av innvandrernes historie gjenspeiler dette også at deres organisasjoner er blitt viktige samfunnsfaktorer og er del av et internasjonalt mønster der disse gruppene er på veg inn i arkivene i hele vesteuropa.
8 Kiil, Alf, Arkivkunnskap – Statsarkiva, Aurskog (1969) 1987, s. 23f
9 Tyacke, Sarah. Archives in a Wider World: The Culture and Politics of Archives, I Archivaria, The journal of the Association of Canadian Archivists Fall 2001, s. 20
10 Røsjø, Ellen, Hvorfor ta vare på privatarkiv? I Tobias 2/2004, s. 5
Et annet perspektiv på arkivene er også blitt mer fremtredende i de senere årene. Arkivene som demokratiet og rettsstatens fundament. I stortingsmeldinga Kjelder til kunnskap og oppleving heter det:
Arkivvern og arkivinstitusjonar er ein del av den institusjonelle infrastrukturen som trengst i eit levande demokrati, ved at det legg til rette for eit aktivt og opplyst ordskifte tufta på den retten den einskilde har til fritt å ytra sine meiningar basert på fri tilgang til informasjon.11
I Sverige – som har en sterkere tradisjon når det gjelder innsyn og offentlighet12 – er det et krav at alle elever skal vite hva et arkiv er og hvordan man kan benytte informasjonen i et arkiv senest i niende skoleår.13 Også i Norge er det ønskelig å få arkivundervisning inn i grunnskolen. Ikke først og fremst i form av historieundervisning, men for at elevene skal få innblikk i beslutningsprosessene i samfunnet, noe som er en forutsetning for å benytte sine demokratiske rettigheter på en aktiv og kunnskapsfull måte.
Ser vi på et enkelt arkivs livsløp er det ingen tvil om at det er i den tidlige fasen, nærmest i skapelsesfasen, at det er mest i bruk. Det er også i denne tidlige perioden at de fleste aktive demokrater ønsker innsyn i sakene. Ønsket om innsyn i aktivt arkiv er økende og fra et demokratisk synspunkt er det såre godt. Det peker imidlertid frem mot en erkjennelse av at til tross for at arkivpolitikk ofte henger nøye sammen med allmenn kulturpolitikk er det også andre viktige faktorer som spiller inn. Arkiv har andre og like viktige egenskaper. Arkiv dokumenterer, arkiv er håndfast bevis, arkiv gir innsyn i beslutningstagelsesprosesser – også for de som ikke tar beslutningene.
David Bearman har argumentert sterkt for først og fremst å se på arkiv som bevismateriale eller dokumentasjon. Han hevder at å se: -”arkiv som bevismateriale folk trenger for å etablere deres identiteter og fullføre sine sosiale forpliktelser viser til grunnleggende menneskelige behov og rettigheter”.14 Å se arkiv i et slikt perspektiv medfører at skillet mellom arkiv, bibliotek og museer fremtrer tydeligere. Metodene våre kan være til forveksling like, men målene med det vi gjør er forskjellige. I et slikt perspektiv fremtrer arkivdanning som en nøkkelfunksjon.
Dette synet på arkiv er sannsynligvis det de fleste vil være fortrolig med. Slik fremstår arkivene i film, tv-serier og i kriminallitteraturen. Det finnes imidlertid store problemer knyttet også til dette synet. Arkiv gjenspeiler ikke den totale virkeligheten, arkivmateriale er konstruksjoner som gjenspeiler dominante maktforhold i samfunnet.15 Ikke alle har arkiver, ikke alle finnes i arkivene. I en tid med vektlegging av hva man kan kalle arv og kultur har ”arkivene for alle” blitt et slagord. Det er et slagord som i praksis er vanskelig å følge opp, det krever handling og ressurser. En ting er å ha åpne arkiver med adgang for alle, noe helt annet er å forsøke å dokumentere samfunnet som totalitet.
Det første som møter en besøkende i en depotinstitusjon er en skranke som nok oppleves som høy for de fleste. Her må man legge frem sitt ærende, hva man vil og hvorfor man vil det. For
11 St.meld. nr. 22 (1999-2000), Kjelder til kunnskap og oppleving, s. 27
12 Reksten, Eli Hjort, Skilnader mellom svensk og norsk dokumentoffentlighet. Kravet om dokumentidentifikasjon. I Arkivråd 1/04 s. 16f
13 Sjögren, Eva og Lundström, Catarina, Historia på riktig! – arkivpedagogikk i praktiken, Lund 2001, s. 19
14 Bearman, David, Archival Strategies, i American Archivist vol. 58, s. 384
15 Harris, Verne, The Cultured Archive: an Interrogation of the Nexus between Archive and Culture from a South African perspectiv, innlegg ved seminaret “Arkiver i flerkulturelle samfunn”, Oslo 2004. (www.llp.no/artikler/Verne_harris.htm sitert 30.08.04)
å få tak i noe må man som regel vite at det eksiterer på forhånd. Man blir møtt med et fagspråk som de færreste behersker og ofte også fortalt hvordan kildene kan og bør brukes. Alt dette virker fremmedgjørende på svært mange.
Mange arkiver har slitt med den tradisjonelle institusjonsrollen og forsøkt å bli mer publikumsvennlig og åpen. De mest radikale – som Lesbian Herstory Archive i New York – har gått så langt at de oppmuntrer besøkende til selv å bla gjennom arkivene for å se om de finner noe som kan vekke interesse.16
Overgangen fra et modernistisk kultursyn til en kognitiv tilnærming har åpenbare konsekvenser for kulturinstitusjoner. Vi blir ikke lenger sannhetens voktere, men døråpnere til en mangfoldig virkelighet som det er opp til hver enkelt å tolke etter evne og behov. Vi kan si noe om hvordan og hvorfor arkiv har oppstått, men det forblir opptil hver enkelt å danne sin egen sammenheng. Det finnes ingen ”riktig” måte å benytte arkiv på.
Likevel er det behov for vår fagkunnskap i møte med publikum. I dag er en stor del av henvendelsene knyttet til dokumentasjon av rettigheter. Dette reflekterer det vi kan kalle rettighetssamfunnet vi lever i. De aller fleste arkivarer vil være enige om at dette er en av de viktigste oppgavene våre. Kommer dette frem i den formidlingen vi driver? Jeg tror at svaret stort sett er nei. Altfor ofte får den formidlingen vi driver form av historieformidling. Fordi vi er historikere eller historisk interesserte er det lett for oss å ende opp med formidlingsprosjekter som rett og slett er formidling av historie. Dette kan – etter hvor gode historikere vi er – ende opp som mer eller mindre vellfunderte rekonstruksjoner av fortiden.
Slike grep har gjort det vanskelig å skille historikerne fra arkivarene. Dette har ført til en viss kritikk mot formidling som sådan. En kritikk som er av det gode. Det er ikke historie vi skal formidle, men arkiv. Formidlingen skal være vår måte å vise hva arkiv er, hvorfor vi tar vare på arkiv og hva det kan brukes til. Det er forskjell på formidling og tilgjengeliggjøring, selv om dette ikke alltid er like tydelig fremme i de faglige samtalene.
Arkiv er ikke historie, men det kan være råmateriale for historie. Det er imidlertid historikeren som gjennom rekonstruksjon gjør dette råmaterialet til historie. De svarene vi får er avhengige av de spørsmålene vi stiller. Arkivarene skal ikke først og fremst være eksperter på historie, men ha kunnskap om informasjon, tekst og kontekst. Formidling skal demonstrere hva arkiv er. Om vi ikke gjennom intelligent bruk av eksempler klarer å formidle dette kan resultatet av våre bestrebelser fort bli at vi underbygger våre egne og andres fordommer. Teori er med andre ord nødvendig.
Vi må ikke bare stille oss spørsmål knyttet til vår egen forståelse av nedtegnelsene. Vi må gå lenger. I hvilken grad forstår for eksempel den som nedtegner informasjonen dens kontekst. Fra den historiske kildekritikken – og fra livets harde skole – vet vi at folk lyver når det tjener deres sak nok. Mer avanserte former for forstyrrede kommunikasjonsmønstre florerer imidlertid også i arkivmateriale. Her kan alt fra dialektforhold til mentalitet og klasseforskjeller spille viktige roller. Alle undertrykte kulturformer har for eksempel utviklet ulike dobbeltkommunikasjonsformer.17 Det vil, noe forenklet, si at man utrykker seg på en slik måte at medlemmene av inngruppen forstår at meningen av det man sier egentlig er noe annet enn det medlemmene av den dominerende gruppen oppfatter. Meningen tolkes altså
16 Zoe, Lucinda R, About the Archives ( www.lesbianherstoryarchives.org/about.htm sitert 19.05.2003)
17 Lindbach, Kaisa Maliniemi, ”Drømmen om Ruija – havlandet”. Kvenlitteratur i Nord-Norge, i Gröndal, Satu (Red.) Litteraturens gränsland, Uppsala 2002, s. 127
forskjellig av de ulike mottakerne. Forstyrrelsene i kommunikasjonsformene vil være større jo større grad det er av kulturell og sosial ulikhet mellom partene. Hvordan formidler vi slike mer problematiske, men likevel elementære sider ved arkivene?
Vi kan tenke oss ulike typer utstillinger av arkivmateriale. Gjerne vil de være i en form som fremhever en tidsakse: sildefiskeriene gjennom 100 år eller noe lignende. En slik type utstilling vil selvsagt synliggjøre arkivmateriale, vise hva som finnes i arkivene og hvordan det kan brukes. I tillegg vil en slik type utstilling kunne fremstille historien på en utmerket måte, folk vil kunne lære noe av den. Jeg vil likevel ikke gjøre meg til talsmann for denne typen formidling.
Målet med arkivformidling er å formidle arkiv, å synliggjøre hva arkiv er. Vi kan tenke oss en lignende utstilling som vi kan kalle romani- eller taterfolkets møte med myndighetene gjennom 100 år. Her benytter vi offentlige dokumenter, brev og protokollutskrifter. Her vil de fleste se det vi kan kalle de flerdimensjonale egenskapene i arkivmaterialet. De historiske og juridiske egenskapene ved dokumentene vil være åpenbare. Fordommer – som en gang var god latin – vil tre åpent frem. En bieffekt vil være ar man får belyst en viktig sak og at en gruppe som har vært dårlig behandlet vil få synliggjort dette. Målet for en slik utstilling vil likevel primært være å demonstrere hva arkiv er. Min målsetning er at midlet – bruk av konkrete eksempler i formidlingen – skal være styrt av målet, som er å skape større forståelse for arkiv.
Det er slett ikke sikkert at utstilling av historisk arkiv er den beste måten å drive arkivformidling på. Samfunnet forandrer seg stadig. All sannsynlighet taler for at større offentlighet vil komme. Fremtidens arkiver vil sannsynligvis være direkte søkbare for interesserte. Aktivt arkiv blir stadig oftere benyttet. Da må vi spørre oss om det ikke er arkivdanning vi skal formidle? Skal vi ikke vise hvordan og hvorfor arkiv blir til? Kanskje er det her vi skal trekke inn skolene, i kommunene og fylkeskommunene? Mye taler selvsagt for å gjøre begge deler, gjerne gjennom ett besøk i administrasjonen og ett besøk i depoet og på lesesalen. Dette vil kunne gi elevene en forholdsvis god innsikt i arkiv.
For å gi noen denne gode innsikten må vi imidlertid først stille spørsmålet til oss selv: Hva er arkiv? Det svaret vi her kommer til vil danne det teoretiske grunnlaget som vi kan bygge vår formidling på. Når vi så vet hva vi vil, kan vi diskutere pedagogikk og fremgangsmåte.
Både teknologisk utvikling og teoretisk utvikling har betydning for vårt syn på hva arkiv er. Jeg har argumentert for at informasjon er det sentrale. Informasjon må imidlertid framstå i en kontekst for å være informasjon. Uten denne sammenhengen har vi bare usammenhengende tegn eller elektroniske spor som ikke gir mening. Arkiv er på mange måter informasjonsbanker der hver enkelt kan ta ut den informasjonen som er tilgjengelig for selv å sette bitene sammen til kunnskap.
Noen vil kalle den informasjonsmengden vi har for vårt kollektive minne eller vår felles hukommelse. For meg blir det for store ord. Arkiv blir først og fremst til i forbindelse med beslutningstagelsesprosesser og det er den informasjonen som beslutningstagerne har behov for som blir samlet inn og tatt vare på. Der arkivene slutter begynner virkeligheten, og den kan vi aldri fange. Vi kan imidlertid forsøke å rekonstruere deler av den. I disse forsøkene er vi avhengige av informasjonen i arkivene. Enhver rekonstruksjon vil være subjektiv og i noen grad skille seg fra andre. Et av midlene til å gjøre disse rekonstruksjonene mer troverdige er dyp kjennskap til arkivenes natur, til deres iboende egenskaper. Dette skal vi formidle. Dette
forutsetter imidlertid at vi tar fagkritikken på alvor. Å vise hva vi har er en del av den tilgjengeligjøringen som er vårt daglige arbeide. Formidling innebærer overføring av kunnskap.
