Foredrag Oslo 26. -27. november 2007

Jakten på Ola Nordmann – et livsløp gjennom et kommunearkiv

Innledning

Det kommunale arkivmaterialet er unikt, det er et skattkammer av kilder til forskning om lokalsamfunn, og skattene ligger der, i arkivdepotene og venter på å bli stilt spørsmål til, av forskeren, av skoleeleven, av slektsforskeren, av historieinteresserte. Arkivene er der – for alle. I arkivene finnes spor etter enkeltmennesker og enkeltmenneskets historie, og gir oss, gjennom primærkilder, muligheten til å øke kunnskap om og forståelsen av fortidige samfunn og mennesker. Men før jeg går inn på arkivmaterialet, vil jeg knytte noen bemerkninger til den oppgitte tittelen – Jakten på Ola Nordmann.

For begrepet Ola Nordmann blir noe misvisende i denne sammenhengen – hvem er Ola Nordmann, og kan et slikt begrep benyttes overfor det kommunale arkivmaterialet? Begrepet blir gjerne brukt for å beskrive gjennomsnittsmennesket, det vanlige, det ”normale”. Hva som oppfattes og tolkes som gjennomsnittlig eller vanlig er ikke gitt og vil endre seg over tid. Som et foreløpig eksempel på at begrepet Ola Nordmann blir noe problematisk kommer tydelig fram hvis etnisitet anføres som en variabel. Kommunene som er medlem hos IKAT (som i de fleste andre kommuner) har, og har i lang tid før kommunene ble opprettet, hatt befolkning med ulik etnisitet. Med begrepet Ola Nordmann ligger implisitt en identitet som vi oppfatter som typisk norsk, og begrepsbruk alene kan virke ekskluderende. Dessuten viser jo Ola i utgangspunktet potensielt kun til 50% av den norske befolkning. Begrepet Ola Nordmann har slagsider og flere dimensjoner knyttet til seg, og må derfor tolkes og forstås vidt til å, i utgangspunktet, gjelde alle som til enhver tid bor innenfor Norges grenser, om navnet er Hansen, Lommejarvi, Gaup eller Czyz.

For å sitere Slettan og Stugu Det nasjonale i det lokale – det lokale i det nasjonale1.
Oppfatningen av mennesket som bestående av en mengde delidentiteter der noe velges ut, avhengig av hva omstendighetene innbyr til, gjør at den stedstilknyttede identiteten må sees i et innfløkt samspill med andre – identiteten blir en dynamisk kompleks helhet i stadig endring.
Om vi går hundre år tilbake, møter vi lokalsamfunn og regioner som framviser et konglomerat av kulturelle tilhørigheter – i stor grad formet gjennom impulser og ideologier på tvers av det lokalt eller regionalt avgrensede. Selv innenfor det lille bygdesamfunnet møter vi ulike politiske, religiøse eller andre ideologiske tilhørigheter. Vi må i større grad ta høyde for det skiftende kulturelle mangfold, også i det lille, avgrensede samfunn.

Det må også knyttes noen bemerkninger til livsløp eller livsløp sett gjennom kommunearkivet; livsløp kan igjen knyttes til en oppfatning om kontinuitet – forestillingen eller forventningen om at arkivene inneholder dokumenter som gir mulighet til å følge en person gjennom alle livets faser fra vugge til grav. Sett i forhold til det kommunale arkivmateriale er dette en sannhet med modifikasjoner. De kommunale arkivene er primært skapt for å dokumentere kommunal virksomhet. Det vil si at muligheten til å finne kilder om enkeltmennesket på et gitt tidspunkt, eller i en gitt periode, er i første rekke avhengig av hva som har vært definert som kommunale ansvarsområder. Det betyr ikke at deler av enkeltmenneskets historie ikke finnes – tvert i mot – kommunearkivene er spekket med dem. Dokumentene er ført i penn av mennesker, til mennesker, om mennesker og for mennesker. Men det er fragmenter av livsløp vi får kunnskap om, og det er først og fremst kunnskap på de

1 Stugu, Ola Svein og Slettan, Dagfinn: Det Nasjonale i det lokale, det lokale i det nasjonale (red.), s. 8 og 9

1

områdene av enkeltmenneskers liv som kommunens arkivskapere har hatt makt og myndighet til å dokumentere og har hatt behov for å arkivere.

For arkiv avspeiler blant annet maktforhold i samfunnet. Gudmund Valderhaug har uttrykt det slik ”arkiva blir prega av de økonomiske, politiske, kulturelle og sosiale verdiane i tida. Den som brukar arkiva må difor ta også ta omsyn til den samfunnsmessige konteksten arkiva har blitt skapt i, når arkiva skal brukast som kjelder” 2

Hva arkivene kan avsløre eller besvare er, på den andre siden, avhengig problemstilling, og den metode og teori man går til arkivene med. Ser vi det kommunale arkivmaterialet under ett, finnes mulige kilder til enkeltmenneskets historie og livsløp på flere nivå, i flere arkiv, i flere arkivserier og gjennom ulik type arkivering av dokumenter og registreringer. Det kommunale arkivmaterialet er ikke statisk; politiske og administrative oppgaver har variert over tid og hatt betydning for hva som er arkivert. Det samme har arkiveringspraksis, det vil si hvordan dokumenter er arkivlagt og hvilke regler (eller mangel på regler) som har ligget i bunnen for arkivdanningen.

Selv om kommunene oppviser flere likhetstrekk med tanke på samfunnsoppgaver de som organisatoriske enheter er og har vært ansvarlige for, er arkivmaterialet farget av lokale forhold, lokale beslutninger og lokale hendelser. Hva som finnes av mulig kildemateriale til livsløpsanalyser, vil derfor variere fra en kommune til en annen.

Temaet livsløp har derfor et enormt potensial i det kommunale arkivmaterialet. Livsløp eller livshistorie kan finnes i ett dokument, eller den kan kreve sammenstilling av opplysninger fra flere arkivskapere. Den kan finnes innenfor ett spesielt tema men i en avgrenset periode. Og hvem sitt livsløp skal vi hente ut informasjon om – den fattige, leprapasienten, gjenreiseren, eller søkes kilder der man finner et bredere utvalg av befolkningen? Mulighetene, innfallsvinklene og metodene er mangeartet.

For 18 år siden ble det avholdt et seminar om lokalhistorie og kommunearkiv. Der ble det i en artikkel av Hallvard Tjelmeland 3fremhevet to hovedårsaker til at kommunearkivene ble lite benyttet i

lokalhistoriske framstillinger, nemlig tilgjengelighet og kunnskap om hva de faktisk inneholder. Jeg skal i hovedsak forholde meg til sistnevnte, men med fokus på enkeltmennesket og livsløp.
Det er to spørsmål jeg skal forsøke å besvare i løpet av denne presentasjonen; for det første – kan et livsløp dokumenteres gjennom det kommunale arkivmaterialet? Og på hvilken måte er i så fall livsløp dokumentert og kan danne kildegrunnlag for forskning?

Det neste spørsmålet er uløselig knyttet til det første; hvordan finner vi fram til arkivmaterialet? Og med referanse til innledningen om kommunearkiv som skattkammer – Er arkivkatalogen en vei inn til livshistoriene – er den et brukbart skattekart?

Foredraget er delt i to – historien om meg og historien om den eller de andre. I forhold til arkivene må det skilles mellom arkiv som dokumentasjon og arkiv som historiske kilder til fortidige mennesker og samfunn.

Arkiv – rettigheter og demokrati
Arkivenes dag i 2006 var et samarbeidsprosjekt mellom IKAT og Statsarkivet i Tromsø. Fokus var rettet mot arkiv sett i forhold til demokrati og rettigheter. Vi ville synliggjøre at opplysninger om

2 www.fattigkassa.no, november 2007
3 Marthinsen, Liv (red.): Gå til kommunearkivet med lokalhistoriske spørsmål

2

enkeltmennesker blir arkivert – at det skapes arkivmateriale om oss gjennom ulike faser og situasjoner som setter spor etter oss, og som i ettertid kan dokumentere deler av livet vårt.

Det kommunale arkivmaterialet kan ikke sees isolert fra statlige eller private arkiver. Arkivmateriale som dokumenterer deler av et livsløp finnes i flere arkiver og er oppbevart i ulike arkivinstitusjoner eller ute i forvaltningen. Enkelte områder av livet har staten hatt et ansvar for å dokumentere og arkivere, mens andre igjen faller inn under den kommunale sfære. Noen oppgaver har i en periode vært statlig for så å bli kommunal eller omvendt. Dette gjelder eksempelvis ligningskontorene, som var kommunale til og med 1964, og trygdekontorene fram til 1971. Med den nylig gjennomførte NAV-reformen har vi til og med fått stat og kommune side om side med hver sine arkiver.

Deler av det kommunale arkivmateriale oppbevares i statsarkivene etter bestemmelser gitt av Riksarkivaren, og er følgelig katalogisert der. Dette gjelder blant annet kommisjonsarkivene – skolekommisjon, fattigkommisjon, (forløperne til skolestyre og fattigstyre) trygdekontor, folkeregister, menighetsråd for å nevne noen. Det vil si at søket etter kilder i kommunalt

arkivmateriale betyr at man må innom flere arkivinstitusjoner.4 Et eksempel på arkivmateriale fra et trygdekontor viser det seg at noe er ordnet, katalogisert og oppbevares i depot hos IKAT, mens deler av samme arkiv er avlevert til statsarkivet.
Fremstillingen viser også at opplysninger om enkeltmennesker som samles og registreres endrer seg med utviklingen i samfunnet for øvrig – i dag går de fleste barn i barnehage, noe som ikke var tilfellet bare kort tid tilbake. Og listen kan sikkert utvides.

Historien om meg vs. historien om de andre
Med utgangspunkt i tittelen på foredraget – livsløp, vil det trolig være størst sjanse for å lykkes hvis forskningsprosjektet om livsløp er historien om meg i motsetning til historien om de(n) andre. Hver og en av oss har rett til å få se og gjøre oss kjent med hva som er registrert og arkivert om egen person, begrunnet ut i fra forvaltningslovens bestemmelser om såkalt partsinnsyn (og det skal tungtveiende grunner til for å nekte partsinnsyn). Det at man ønsker å undersøke egen historie, se

4 Kommisjonsarkivene er ikke konsekvent overført til statsarkivene, enkelte kommunale eller fylkeskommunale arkivinstitusjoner har disse i sin arkivbestand.

3

hva det offentlige har arkivert av korrespondanse, rapporter og vedtak, er en klar demokratisk rettighet.

En stor del av arkivmaterialet som omhandler enkeltmennesker i de kommunale arkivene er gjennom de siste 40 år arkivert i personregistre, spesielt innen områdene helse- sosial og innen utdanning. Dokumentasjon som er systematisk samlet inn og registrert om enkeltmennesker, ordnet etter navn og fødselsnummer utgjør personregistre. Bestemmelser som omfatter innsamling og arkivering av dokumenter om enkeltmennesker kom med personregisterloven av 1978 og senere i personopplysningsloven av 2001. Loven ble blant annet innført som et ledd i å styrke personvernet, og må ses i forbindelse med innføringen og bestemmelsene i offentlighetsloven (1971) og forvaltningsloven (1967). Demokratiseringen av tilgangen til forvaltningsarkivene fikk en reaksjon i motsatt retning av økt oppmerksomhet om personvern som bidro til å skyve offentlighetslovens unntaksbestemmelser i forgrunnen. Det er ikke slik at alt bør være offentlig. Vi må ta hensyn til

enkeltindividet og verne om våre medborgeres personlige integritet.5

Arkivmaterialet er samlet inn for at kommunen skal kunne utføre og dokumentere tiltak overfor enkeltmennesker. Samtidig er dette materiale som omfatter mennesker som selv ber om hjelp eller som samfunnet mener det skal settes i verk tiltak overfor.
Eksempler på arkivmateriale som utgjør personregistre, er elevmapper, barnevernsmapper, mapper over flyktninger, eller klientmapper fra sosialtjenesten. Dette er materiale som inneholder sensitive personopplysninger og er underlagt bestemmelser om taushet med varighet fra 60 til 100 år. Historien om meg byr likevel på mange utfordringer, og kan ikke sees ut fra det kommunale arkivmateriale alene. Skal man få den komplette historien, i den grad det er mulig, må man også innom privatarkiver. Organisasjonene har hatt en sterk posisjon, ideelle organisasjoner, religion m.m. I de siste årene har det vært en nærmest eksplosiv økning i forespørsler om dokumentasjon, blant annet i forbindelse med søknader om billighetserstatning for tapt skolegang eller opphold på barnehjem. Det legges stadig større vekt på arkiv som rettighetsdokumentasjon, det vil si dokumentasjon av lovfestede politiske, sosiale eller økonomiske rettigheter. Dette er i og for seg ikke et nytt fenomen; eiendomstvister har eksistert like lenge som mennesket har vandret på jorden, men saker hvor dokumentasjon benyttes som bevis på saksbehandling og vedtak er økende. Bevisfunksjonen er en av arkivets grunnleggende funksjoner –uttrykket forvaltningsmessig og rettslig

dokumentasjon i arkivloven peker på primærfunksjonen til arkivet, det som gjør at arkiv oppstår.6 Erfaringene viser at det mange ganger ikke finnes dokumentasjon der vi forventer å finne det, og at informasjon og opplysninger det spørres etter ikke er samlet i mapper etter navn og fødselsnummer.

Å søke etter deler av en persons livshistorie kan bety letning gjennom flere arkiver – Kommunestyrets og formannskapets arkiv, barnevernsnemnd og dens forløper vergerådet, skolearkiv, evakueringsregistre, jordmorprotokoller – og det medfører undersøkelser på tvers av arkivinstitusjoner og private organisasjoner. Eks.er et privat barnehjem har vært etablert i en kommune, det blir etter en tids drift lagt ned og revet og barnehjemmets arkiv blir borte. I det kommunale arkivmaterialet kan det finnes opplysninger som, om ikke annet, dokumenterer at en person har bodd på barnehjemmet. Og noe kan være oppbevart i fylkeslegens arkiv ved statsarkivet. Søk etter dokumentasjon kan gå langt tilbake i tid. Med Finnmark og Nord-Troms som eksempler, hvor deler av arkivmaterialet er gått tapt som følge av krigshandlinger, kan for eksempel evakueringsregistre i mottakskommuner være særdeles viktig. Selv om arkivmaterialet er gått ut av forvaltningsmessig bruk har det fremdeles dokumentasjonsverdi for enkeltmennesker.

5 Kurs – innsyn v/Hilde Bjørnå, IKA Troms
6 St.meld.nr.22: «Kjelder til kunnskap og oppleving» 1999-2000, s.26

4

Dokumentasjon som er registrert og samlet inn om enkeltmennesker finnes også før personregisterloven trådte i kraft, men kan da være innlemmet som en del av et kontors saksarkiv eller være ført i egne protokoller. Og hvilke opplysninger som finnes avhenger som nevnt av hva arkivskaperen i en gitt periode hadde behov for og hvilke lover som var styrende for hva som skulle dokumenteres.

Om noen år, vanskelig å si når, vil det være mulig å søke etter opp offentlige saker gjennom søk på person. Overgangen til elektronisk arkiv vil forenkle søk, og rutinene rundt arkivdanningen i dag vil legge sterke føringer på fremtidens søk i databaser.
Når arkivene er gått ut av forvaltningsmessig bruk, får arkivet og dets dokumenter en sekundær funksjon som historiske kilder – forutsatt at de blir stilt spørsmål til og benyttet til det formålet. Historien om den eller de andre gjennomsyrer det kommunale arkivmaterialet. Men, med fare for gjentakelser, ikke alle mennesker har satt spor etter seg i arkivene til enhver tid, det er satt spor i den grad det har vært et kommunalt ansvar – politisk eller administrativt – å dokumentere og arkivere. (I moderne arkiver vil de fleste være registrert, noen på få steder andre på mange.)

Historien om den andre Det er mye vi kan finne om enkeltpersoner og livsfaser.
I kommunestyre- og formannskapsarkiv, i fattigvesenet, i helserådets arkiv – hvor vi blant annet finner jordmorprotokollen, i skoleprotokollene – dagbøker, oversiktsprotokoller og eksamensprotokoller – er de fleste skolebarn registrert, i bygningsarkiv- informasjon om eier, eiendom og bygninger, i jordstyret finnes opplysninger om næringsgrunnlag for hvert gårdsbruk, ligningsmaterialet kan være kilde til privatøkonomi, fiskermanntallet i trygdearkivene mhp. en spesiell yrkesgruppe, har vedkommende vært ansatt i kommunen eller vært folkevalgt vil trolig kilder finnes. Det vil gå langt utover tid til rådighet å gjennomgå alt, så her får eksemplets makt duge. Eksemplene er hentet fra fattigvesenet, fra skolearkiv, fra helseråd og fra gjenreisningsarkiv.
Slik det fremstår ovenfor skulle det være mulig å trekke ut en rekke opplysninger som favner om begrepet livsløp. Kanskje er metoden et forsøk verdt for slektsforskeren. Her er mye materiale som kan belyse slekt og hjemsted, og som gir tilleggsopplysninger. Men en slik sammenstilling av opplysninger er tidkrevende og komplisert.

Uansett hvem som går løs på det kommunale arkivmaterialet, slektsforskeren eller profesjonelle, er det en fordel med god kunnskap om administrasjonshistorie. Når ble jordstyret opprettet? Hvor langt tilbake i tid kan jeg finne opplysninger om bygninger? Basert på eksemplene jeg nevnte, vil også kunnskap om generell samfunnsutvikling være til hjelp samt hva de ulike arkivskapere hadde som oppgave og skulle dokumentere – og, ikke minst viktig, at arkivmaterialet faktisk er bevart og tilgjengelig.

”For en god fremstilling av sosialhistorien vil ikke kommunearkivet være den eneste kilden, men den vil være en helt uunnværlig kilde” Sitatet er henter fra Halvard Hals i boka Gå til kommunearkivet med lokalhistoriske fremstillinger (s.82). På flere samfunnsområder viser både det fysiske arkivmaterialet og administrasjonshistorie til samfunnsoppgaver som kontinuerlig har vært tillagt kommunene. Oppgaver innen områdene helse/sosial og skole har vært sentrale siden innføringen av formannskapslovene i 1837 – og har røtter tilbake på 1700-tallet. Og det har vært, og er fremdeles, et kommunalt ansvar å sørge for de svakeste i samfunnet.

Det er mulig å følge utviklingen fra 1800-tallets fattigvesen til sosialstyret i moderne tid. På internett finnes for øvrig flere prosjekter om fattigvesenet som jeg vil anbefale Fattigprosjektet i Vest, www.fattigkassa.no, Oslo byarkiv – de elendiges registre, digitalarkivet for å nevne noen.
I dette arkivmaterialet finnes et mangfold av kilder til livsløp, men det nærmeste vi kommer livshistorier i et enkelt dokument, er trolig i hjemstavnsforklaringene.

5

Enkeltmenneskets historie i et enkelt dokument
Den 4. September 1860 ble tjenestejenta Berntine Benjaminsen født i Ankenes. Hun ble døpt og konfirmert samme sted, datter av Benjamin Johansen og Marie Eriksdatter (begge døde). Berntine er ugift. Hun er sykelig og arbeidsledig, hun driver litt strikkearbeide så vidt at hun til Nød har kunnet skaffe seg føden, og hun er uten fast bopel. Fram til Bertine fylte 20 år bodde hun hjemme hos sine foreldre på Ankenes. Etter den tid har hun tjent til livets opphold som tjenestejente på ulike steder. Hun reiste fra gård til gård – arbeidet først i Lofoten, siden i Salten og på Tverlandet i Bodin, dro deretter tilbake til Lofoten før hun i 1900 reiste til Trondenes. I perioden 1900-1904 arbeidet hun på forskjellige gårder i Trondenes og Harstad. Og vi får vite at hun ble syk og var innlagt på Harstad sykehus i noen uker.
Berntine er etter 1904-terminologi trengende – hun har henvendt seg til fattigstyret og bedt om økonomisk hjelp til husleie og opphold. Opplysningene er hentet fra Trondenes fattigstyres arkiv, i protokoll over hjemstavnsforklaringer.

I Mykland/Masdalens Administrasjonshistorie står det om hjemstavnsforklaringer; ”Når fremmede fattige mottok støtte, skulle det så raskt som mulig skaffes til veie opplysninger om vedkommendes hjemstavn.” 7 Fattiglovgivningen ( 1845, 1863 og 1900) har bestemmelser om hjemstavnsrett. Etter fattigloven av 1863 hadde fattigkommisjonen rett til å sende en støttetrengende til det distriktet

vedkommendehaddesinhjemstavnsretti.8 Detbletattavhøravforåbestemmehjemsted,detvilsi der vedkommende hadde bodd sammenhengende i minst to år. Var man uten hjemstavnsrett kunne vedkommende bli sendt til det fattigdistriktet man hadde hjemstavn i. Med innføringen av lov om

sosial omsorg i 1965 ble hjemstavnssystemet opphevet.9

Protokollen fra Trondenes består av ferdig trykte skjemaer som skulle utfylles for hver person som søkte økonomisk støtte – eller understøttelse. Bestemmelsen om trykte skjemaer kom for øvrig med fattigloven av 1900, tidligere var hjemstavnsforklaringene gjerne arkivlagt i korrespondanseserien. Hvilke spørsmål hjemstavnsforklaringen skal besvare avhenger som sagt av hvilke spørsmål man går til kildene med. Som eksempel på enkeltmenneskets situasjon på et gitt tidspunkt gir hjemstavnsforklaringen mye informasjon. Den gir informasjon om navn, statsborgerrett, alder, fødested, dåp, konfirmasjon, foreldre, yrke, livssituasjon – hvorfor det ble søkt om hjelp. I skjemaets siste punkt heter det ”den trængende har siden sit 15de aar opholdt sig i følgende tidsrum i/paa følgende gaarde/pladse (straf. El. arbeidsanstalter) i følgende kommuner i egenskab af:”

Protokollen er en del av fattigstyrets arkiv, og ble ført for å holde oversikt over utbetalinger til fremmede fattige, og skapt for at fattigstyret skulle kunne dokumentere sine plikter og lovpålagte handlinger. Som historisk kilde kan hjemstavnsforklaringen få ny aktualitet. Med bakgrunn i teori og metode, spørsmål, hypoteser og forventinger kan profesjonelle forskere så vel som amatører søke å rekonstruere fortiden gjennom kildene. Opplysningene i hjemstavnsforklaringene kan benyttes på et utall måter: hvem var de fattige i Trondenes, hvorfor ble de betegnet som fattige, forteller hjemstavn noe om flyttemønster, hvordan var kjønnsfordelingen m.m. Uansett hvordan man velger å benytte erklæringen som kilde, må årsaken til hvorfor erklæringen ble skrevet ned være en del av analysen. (Arkiv blir først historisk kildemateriale i det arkivets dokumenter blir benyttet til det formålet, og dokumentets opphav et tema for kildekritisk gjennomgang)

7 Mykland, Liv og Masdalen, Kjell Olav: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, s.145 8 Yngve Nedrebø: Hjemstavnsforklaringer, www.digitalarkivet.no
9 Fattigkassa.no

6

Hjemstavnsforklaringen er et eksempel på arkivdokument som ble nedtegnet fordi fattigstyret var pålagt en kontrollfunksjon og hadde økonomiske forpliktelser som skulle ivaretas.

Oppgaver innen helse er mange, og i likhet med fattigvesenet har det via lovgivning og trekk ved samfunnsutviklingen skjedd en stadig større oppsplitting og utskilling i arbeidsområder fra slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Livets begynnelse har nedfelt seg i kommunalt arkiv gjennom jordmorprotokollen. Jordmorprotokollen er en arkivserie i helserådets arkiv –

Jordmora i Målselv anno 1890

• 36 barn ble født dette året, 16 jenter og 20 gutter
• Inneholder opplysninger om mor, fødsel og barn
• I 1890 var snittalderen for mødrene 30,14 år
• Eldste fødende, Pernette, var 46 år og fikk i 1890 sitt 13. barn
• Gjennomsnittlig barnetall pr. familie 4,48 barn
• 6 mødre hadde ikke født barn tidligere
• Protokollen underskrevet – B.C.Nilssen Jodermoder

  Fra 1810 skulle det ansettes jordmødre og landet deles inn i jordmordistrikter – en inndeling som var

  fullført omkring 1860. I følge Jordmorloven av 1898 skulle alle distrikter ha fast ansatt jordmor10, og jordmødre og fødehjem ble pålagt å føre protokoll over anmeldte fødsler innenfor sitt distrikt. I kongelig resolusjon av 1901 ble det gitt nærmere spesifikasjoner for hva en jordmorprotokoll skulle inneholde, og hvilke skjema som skulle benyttes. Disse protokollene inneholder opplysninger om navn og alder på mor, sivil status og antall tidligere fødsler, og det gis en rekke opplysninger om barnet og kvinnens tilstand etter fødselen. Protokollen ble hvert år sendt inn til sunnhetskommisjonen for påtegning. Fra omkring 1905 ble navnet endret fra sunnhetskommisjon til helseråd. Hvis jordmora virket i flere kommuner, skulle det føres protokoll for hvert formannskapsdistrikt.

  Vi har få jordmorprotokoller i vår arkivbestand, noe er avlevert til statsarkivet, og noen er foreløpig ikke registrert og katalogisert. I byene har jordmora vært ansatt av kommunen siden 1837, mens distriktsjordmora ble ansatt av amtmann/fylkesmann fram til 1984.

  Skole
  Når det gjelder skolearkiv er disse i stor grad bevart, med de fleste Nord-Troms-kommunene som unntak i Troms fylke.11 Det er altså mulig å følge utviklingen fra omgangsskolesystem til 9-årig grunnskole. Skoleprotokollene har, avhengig av periode, lovgivning og læreren som førte protokollene, mye tilleggsinformasjon utover elevinformasjon.

  Ved skoleloven av 1827 ble det gitt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte faste skoler eller omgangsskoler.

  Utsnittet av skoleprotokollen fra Dybvig i Harstad, som var en omgangskole, har opplysninger om rodens nummer og navn, gårdens eller plassens navn, barnets alder og navn, kunnskaper –

10 Byene kunne fritas hvis de hadde fødselsklinikk
11 Dette har sammenheng at arkivmateriale gikk tapt i nedbrenningen i1944/45

7

innenatlesning, utenatlesning, skriving, regning, religion, forsømmelse og uorden. Refselser og ros skulle anmerkes i protokollen. I følge skoleplanen av 1834 skulle alle skolepliktige barn føres inn i lærerens protokoll, også barn som var flyttet inn fra et annet distrikt.
Skoleprotokollene har tilleggsinformasjon, spesielt før utskillingen i flere protokollserier. De har informasjon om hverdagsliv og spesielle situasjoner – værrapporter, foreldrenes yrke, matmangel, epidemier for å nevne noe. Protokollene inneholder som nevnt også viktig dokumentasjon for enkeltpersoner . Evakueringen av befolkningen i Nord-Troms og Finnmark 1944/45 er et eksempel.

Kilder og opplysninger på tvers av arkiv og på tvers av kommunegrenser – evakuering og gjenreisning i Nord-Troms som eksempel
Kilder til livsløp, historien om den andre, kan oppstå som resultat av spesielle hendelser eller situasjoner. Evakueringen og gjenreisningen i Nord-Troms og Finnmark er eksempler på at dramatiske hendelser har nedfelt seg i arkivene, først med evakuering, dernest en gjenreisningsperiode som strekker seg utover 1950-tallet.

Da de tyske troppene trakk seg tilbake i 1944/45 ble fra 70-90% av bebyggelsen i Nord-Troms ødelagt og brent – våningshus, fjøs, uthus og naust. Det samme skjedde med skoler, bruer, forretninger, fiskebruk, kraftverk, kaier, innbo- og løsøre. Kvænangen kommune ble hardest rammet, på øya Skorpa sto bare kirka igjen. Ca. 12 000 mennesker ble evakuert, av disse flyttet om lag 9000 tilbake i

løpet av 1945, de øvrige kom året etter12.

Evakueringen og opplysninger om enkeltmennesker finnes flere steder i det kommunale materialet. I kommunestyre- og formannskapsprotokoller, med tilhørende saksarkiv. I mottakskommunene for evakuerte ble det ført register over alle evakuerte. Befolkningen i Nord-Troms og Finnmark ble evakuert til kommuner fra nord til sør, slik at registrene finnes spredt i hele landet. Registret består av kontrollkort for hver familie, med opplysninger om navn, fødselsdato/år, yrke, hvor de er evakuert fra, ny adresse, navn på familiemedlemmer med fødselsdato/år, utbetalte dagpenger, andre utbetalinger og tildelinger som brensel, klær, husgeråd. Kontrollkortet har feltet ”Medlem av fagforbund”, men registrene vi har undersøkt undersøkt er dette feltet ikke fylt ut.

Hos herredskassereren har vi funnet ukeoppgaver over utbetalinger til alle evakuerte, hvor vi får vite størrelse på familien, navn på hovedperson, og sum utbetalte dagpenger, samt annet regnskap om evakuerte.

Men kildemateriale om evakueringen dukket også opp i skolestiler, blant annet i eksamensbesvarelser i norsk våren 1945. En av oppgavene våren 1945 var ”Et minde” – ” Vi evakuerte som er fløttet fra vårt heim, og er kommet midt blant fremmede. Vi veit godt hvaslags tur vi har gjort. Og jeg trur om det går fem år mindes vi det. For da vi reiste heimefra trudde jeg at vi ble bare en par veker. Vi var akkurat som trekkfugler, og vi visste ikke hvor det bar med oss. …..På Tromsø ble alle evakuerte godt mottatt. På Sagatun fikk vi gratis morgen, middag og kvelds. Så det var en trøst. En halv veke var vi på Tromsø så ble vi å fare videre. Jeg begynte alt å grue meg, og hvor bar det hen viste ingen. ….. Men på dekket var det bråk og tur, så det var en flyalarm. Jeg ønsket meg heim. Og jeg tenkte med meg selv at her blir man bare å li for en manns skyld. Da vi kom til Gryllefjord, ble jeg glad, jeg tenkte at det var her vi skal bo, å kor jeg gledet meg. Vi fikk gå på land klokken var åtte om kvelden. Der fikk vi margarin småbrød og mangt annet. ….Men vi evakuerte , vi mindes nok lenge denne turn. For vi reiste ikke med den tru at vi ble bare et par veker. Og det skal være moro å få komme tilbake til våre heim. Øst og vest heime best. Og jeg for min del ønsker ikke

12 Hauglid, Jensen, Westrheim: Til befolkningen. Brannhøsten 1944- gjenreisningen etterpå, s. 132

8

slik tur mer, nei aldri mer. …Vi ble godt mottatt av folkene i Rødsand. Og vi har snart vore her i et halvt år, jeg ønsker ikke lengere.” 13

Gjenreisninga er dokumentert i flere arkiver som hver for seg omhandler ulike aspekter og ansvarsområder – det gir ikke minst mulighet til å følge enkeltmenneskets innsats og utfordringer. Det ble opprettet en rekke offentlige kontorer for å ta seg av gjenreisningsarbeidet, i materialet fra Kvænangen fant vi spor etter om lag 25 kontorer.

De kommunale gjenreisningskontorene ble opprettet i 1949 og skulle forestå gjenreisningen lokalt. Gjenreisningskontoret har sin forløper i det statlige byggekontoret underlagt Finnmarkskontoret, men etter hvert som kommunene kom i gang med sin virksomhet ble ansvaret for gjenreisningen i større grad et kommunalt ansvar.

Lokalt hadde den politisk valgte byggenemnda en sentral funksjon. Byggenemnda skulle blant annet avgjøre rekkefølgen når brakker og materialer ble tildelt, og skulle taksere provisoriske bygg. Den

skulle også skaffe oversikt over behovet for både midlertidig og varig bebyggelse14, og sette opp prioriterte lister over hvem som skulle få byggetillatelse kommende byggesesong. I arkivet finnes lister med opplysninger om navn på byggherre, gårdsnavn, gårdsnummer/bruksnummer og adresse,

samt opplysninger om eiendommen var totalskadd, delvis skadd eller om eiendommen var uskaddi15. Byggenemnda fordelte også midler fra staten til utbedring av helseskadelige brakker.
Gjennom byggesaksmappene fra gjenreisningskontorene kan hver enkelt gjenreisningssak følges – dokumentene omfatter hustegninger, økonomiske forhold, dokumenter som viser ødeleggelsens omfang – og opplysninger om bygningsmassen som sto på eiendommen før nedbrenningen. Et unikt materiale som er lite benyttet. Gjenreisningen har blant annet satt synlige spor etter seg i form av bygninger og satt sitt preg på lokalsamfunn.

Hva er arkiv? Framfinning i arkiv og arkivkatalog I noen framstillinger er det slik at en persons historie generaliseres – og at den ene får stå som representant for et helt lokalsamfunn, noen ganger for en hel region. Ved Tromsø Museum er det laget en utstilling kalt Sapmi – en nasjon blir til som fremstiller ulike sider ved det samiske samfunn. I utstillingen er gjenreisninga belyst, bl.a. gjennom arkivdokumenter fra Kåfjord kommune. Et brev utgjør en sentral del av utstillinga. Dokumentet er skrevet av en heller frustrert innbygger og stilet til Kåfjord byggekontor, hvor han omtaler huset som den skjithelvetes kåken, og det rettes harde skyts både mot lokale og sentrale gjenreisningsmyndigheter med hensyn på husbankens regler og politikk. Brevet er skrevet i 1949. Hvorfor er dette dokumentet benyttet som eksempel på gjenreisninga, og hva er det som formidles? Dokumentets innhold bygger opp under en rekke forestillinger om gjenreisninga – for det første, at gjenreiserne ble overkjørt av staten og at husene var av dårlig kvalitet. Men innholdsmessig bygger det (etter min mening) like mye opp under forestillinger og fordommer om den nordnorske mentalitet med sin utilslørte språkbruk – direkte i sin form og full av bannskap. Brevet er skrevet på et dårlig norsk – nok en fordom? Etter å ha gjennomgått gjenreisningsarkivene vil jeg karakterisere dokumentet som kuriøst. Og det er vel mange ganger slik at det er det spesielle, det fargerike og kuriøse som fanger vår oppmerksomhet. Som kilde til denne personens situasjon og rettferdige harme forteller dokumentet mye – men som sammenfatning av en hel landsdels kollektive oppfatning og dernest representerer landsdelens felles minne, kan det settes spørsmålstegn ved.

13 Torsken kommunearkiv. Skolestiler 1945
14 Trond M.E. Dancke: Opp av ruinene. Gjenreisningen av Finnmark 1945-1960, s.68
15 Kåfjord kommune. Formannskapets saksarkiv, mappe 4C 1946-1955. Merket Kåfjord byggenemnd.

9

Dette kan begrunnes ut fra arkivkunnskap og kildekritikk. Som arkivdokument er brevet løsrevet fra sitt arkivmessige opphav. Vi får ingen opplysninger om relasjoner til andre dokumenter, hvilket arkiv det er hentet fra. Ble det for eksempel sendt et svarbrev? Det vi ser er at brevet har stempel fra lensmannskontoret – er det en kopi som er sendt videre til lensmannen?

Etter å ha undersøkt litt om saken viser det seg at både dokumentet og saken er velkjent i lokalsamfunnet som symbol på lokal motstand og samisk motstand mot statens innblanding. Dokumentet har altså en dobbel kontekst, en kulturell og lokal kontekst i tillegg til en arkivmessig kontekst. Og lensmannen kom på besøk, han ble for øvrig jaget ut av moren til brevets forfatter fordi hun ikke ville ha slik bannskap ytret i sitt hus (programmet Norske attraksjoner på NRK har besøkt Kåfjord og kåken, som krefter i lokalsamfunnet ønsker å verne).

Men er dette en manns oppfatning ? Vedtak i kommunestyremøte samme år kan tyde på at frustrasjonen deles av flere, men løsrevet fra sitt opphav blir dette skjult kunnskap.
For å finne fram og kunne benytte arkivenes dokumenter som kilder, må dokumentene forstås og tolkes ut i fra sin proveniens, sitt opphav og relasjoner til andre dokumenter i arkivet. Dette er en forutsetning for kildekritiske vurderinger. Dokumentet fra Kåfjord er et eksempel på et arkivdokument uten nødvendig kontekstinformasjon.

I arkivstykker, slik som jordmorprotokollen, skoleprotokollen eller evakueringsregisteret, er opplysningene skjematiske og opplysningene er satt opp i tråd med lovens krav. Hjemstavnsforklaringen er mer fyldig med hensyn på mengden av opplysninger, men også den tatt opp etter et skjema. I disse kildene blir enkeltmennesker omtalt, registrert – personene kommer ikke selv til orde. I det eldste arkivmaterialet er mye arkivmateriale borte – det er lakuner (tomrom) i arkivene. Spesielt i korrespondanseserier, protokoller er i større grad bevart. Arkivmateriale kan være tapt gjennom kassasjon, ryddeiver eller av andre utenforliggende årsaker være borte; I deler av Nord-Troms og Finnmark finnes lite arkivmateriale fra tiden før den tyske tilbaketrekkingen og nedbrenningen i 1944/45.

Utover 1900-tallet øker arkivmengden, en økning som fortsetter i etterkrigstida. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av velferdsstaten. Kommunenes tjenestetilbud øker, innbyggernes rettigheter befestes gjennom lovverket, og utviklingen avspeiler seg i kommunale etaters behov og plikt til å arkivere.

Korrespondanseseriene, sakene, øker i mengde og volum utover 1900-tallet. Fordi mer materiale er bevart øker muligheten for å finne materiale der enkeltpersoner ytrer sine meninger eller behov i brevs form, enten som aktører og/eller som mottakere av offentlige tjenester. Dokumentet fra Kåfjord er i så måte et eksempel på brev der enkeltmennesket ytrer seg.

Hvordan finner vi så fram? Normalt består et arkiv av møteprotokoller, kopibøker, postjournaler, saksarkiv og eventuelle spesialserier. For å finne fram trengs kunnskap om arkiv – hvordan et arkiv er bygd opp, og hvordan relasjonene mellom de forskjellige arkivserier er. Inngangen til saksarkivet er postjournalen, hvor alle inn- og utgående brev er registrert. Utover 1930-tallet tok kommunene i bruk arkivnøkler, og sakene ble inndelt og arkivlagt etter emne. Dette medførte bedre systematikk og fremfinningsmuligheter. Men søk etter enkeltpersoner i korrespondanseserier er og ofte ensbetydende med leting, spesielt når det er tomrom i arkivseriene; Når postjournalen mangler og korrespondansen ikke er ordnet etter noe klart definert system. Men det er gjennom å bla i arkivene man gjør de største funnene – og kanskje gjør funn man ikke hadde regnet med.

Arkivkatalogen – skattekart? Arkivinstitusjonens kunnskap om eldre og avsluttede arkiver tilegnes blant annet gjennom ordning og katalogisering. Vi forsøker så langt mulig å rekonstruere arkivene slik

10

det en gang ble skapt, etter proveniens eller opphav, og informasjonen etter ordningsprosessen samles i en oversikt, en arkivkatalog.

Det er mye informasjon om enkeltmennesker som kommer relativt klart fram i arkivkatalogen. Det gis blant annet informasjon om hva enkelte arkivstykker inneholder av opplysninger samt generell administrasjonshistorie. Men på andre områder er det mer sparsomt med opplysninger.
I arkivkatalogen anonymiseres personer, det er ikke mulig i de fleste tilfeller å søke på navn. Det vil si at man må ha kunnskap om hvor man bør lete. Kunnskap om administrasjonshistorie gir en ramme, et utgangspunkt, det samme gjør kunnskap om arkivets oppbygging. Denne kunnskapen besitter gjerne arkivinstitusjonen som har omfattende kunnskap om egen arkivbestand. Hvis man er på leting etter enkeltmennesker bør man ta kontakt med arkivinstitusjonen for å nyte godt av den veiledning som tilbys – gratis!

Med tanke på arkivets opphav (tilblivelsesprosess) og relasjonene mellom de ulike arkivstykkene, kan relasjonene være brutt. Hvis man søker etter enkeltpersoner som er omtalt i en spesiell sak, for eksempel sak som er behandlet i formannskap/kommunestyre, er postjournalen inngangen til arkivet. Erfaringene fra ordning og katalogisering viser imidlertid at relasjonen mellom journal og sak ofte ikke eksisterer lenger – saken er lagt i en annen mappe, etter et annet system enn det journalen indikerer. Også her vil sannsynligheten for å finne fram øke ved å ta kontakt. Arkivkatalogen er først og fremst et hjelpemiddel for de arkivansatte. Den forteller imidlertid hva som finnes av ordnet arkivmateriale ved den enkelte institusjon, men institusjonen besitter gjerne adskillig mer kunnskap om innhold enn det katalogen avslører. Med tanke på problemstillingen her – livsløp – vil jeg sitere Harald Lindbachs artikkel i tidsskriftet Arkheion – ”Som arkivarer fungerer vi som stifinnere og lokalkjente. Vi kan mer enn det som står på kartet. Vi vet hvor ørreten vaker, men vi sier det ikke – hvis ikke noen spør”.16

Under ordningsprosessen får vi første hånds kunnskap om arkivmaterialet og hva det inneholder, og i motsetning til forskeren har ansatte i en depotinstitusjon et luksusproblem; vi kan la oss overvelde arkivmaterialet, la det styre oss i flere retninger. Samtidig bør enkelte dokumenter trekkes fram, som enten opplagt har havnet på feil sted eller som inneholder opplysninger av en slik art at vi mener det bør noteres. Dette er subjektive vurderinger, og det som fremheves endrer seg selvsagt over tid, men tilleggsopplysninger, spesielt på personnivå, har gjort fremfinning av dokumenter enklere.

Ved IKAT har vi utformet arkivkatalogene slik at vi har en offentlig versjon, en kortversjon, og en versjon som kun ansatte har tilgang til. Der har vi notert oss mer omfattende tilleggsopplysninger, også navn i noen tilfeller.

Utfordringene framover vil være å få deler av det kommunale arkivmaterialet digitalisert. Enkelte kommunale arkivinstitusjoner er godt i gang, IKA Møre og Romsdal, Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane har arbeidet lenge med dette. Kommunestyre og formannskapsprotokoller er skannet og søkbare i egen database. Det arbeides videre med strategier for hvordan vi skal legge ut og tilgjengeliggjøre kataloger og kataloginformasjon.

Forskere har tidspress – avisene er lettere tilgjengelig enn primærkildene. For å imøtekomme fremtidas behov, bør tilrettelegging av kildemateriale på nett prioriteres. Samtidig har vi ennå et etterslep med papirarkiv som skal ordes og katalogiseres, et svært viktig arbeid som utføres kontinuerlig.

16 Lindbach, Harald: Om arkivkatalogens begrensninger, og andre muligheter. Foredrag på kommunearkivkonferanse, Kongsberg 2007

11

Det kommunale materialet er rikt på historier, rikt på kilder til livsløp – og det snakker villig vekk bare det blir spurt. Takk for oppmerksomheten.

i

12