Artikkelarkiv

Kommunearkivene som kulturinstitusjoner

Kommunearkivene som kulturinstitusjoner

Foredrag holdt ved IKA Troms sitt 10års jubileum i 2002 Av Harald Lindbach

Hvis man kaster er raskt blikk på tittelen i foredraget, og deretter snur den bak-frem, sitter man igjen med hovedtrekkene i min disposisjon for dette foredraget. Ut fra en overbevisning om at det ofte er klokt å snike seg baklengs inn på vanskelighetene, har jeg valgt denne fremgangsmåten. La oss derfor først kaste et nærmere blikk på begrepet institusjon.

Institusjon

Institusjon er avledet av et latinsk ord for å grunnlegge. Universitetene er for eksempel institusjoner. Ved universitetene har vi ulike institutter som er sprunget ut av samme begrep. Med en institusjon forstår man noe fast, noe varig, noe som nærmest ikke er til å rikke, noe som er vernet mot forbigående politiske vinder. I så måte var kan hende universitetene et særdeles dårlig eksempel. Muligens er Riksarkivet et bedre eksempel, eller Stortinget.

Å grunnlegge en institusjon er en alvorlig sak. Det er ikke det samme som å bygge om et gammelt bomberom til et oppbevaringsrom for kommunens eldre arkivmateriale. Et arkiv i et rom – selv om rommet skulle tilfredsstille kravene i arkivloven og annet regelverk – er ikke en institusjon. En institusjon er noe stabilt, noe som skal vare over tid, noe som skal leve uavhengig av kommunesammenslåinger og politiske vinder. En kulturinstitusjon er selvfølgelig noe enda mer pretensiøst enn en institusjon i seg selv.

Kultur

Begrepet kultur er avledet av det greske ordet Culere som betyr å dyrke. Ordet kultur kan brukes i betydningen dyrking av jord, skog, planter osv. Ofte har ordet vært brukt i forbindelse med utvikling eller foredling av den enkeltes, eller hele samfunns, materielle og hva vi kan kalle åndelige nivå. Gjerne i forbindelse med et hierarkisk system der de enkelte kulturer vurderes i forhold til hverandre. På den måten har vi ofte snakket om et høyt eller lavt kulturnivå. Slik har begrepet nærmest vært en del av en vestlig tradisjon som har vurderte ulike kulturer med utgangspunkt i et sosialdarwinistisk utviklingssyn der man har sett verden som en pyramide med den lærde, hvite, europeiske, hannen på toppen. Dette synet har man heldigvis i noen grad gått bort fra i de senere år, men ikke mer enn at enhver som blar i et leksikon fortsatt får servert rester av fortidens grums.

I noen sammenhenger synes begrepet kultur å bli brukt nærmest synonymt med begrepet ”kunst”. Ofte brukes begrepet ”finkultur” som er noe som få av oss forstår eller setter pris på. Ofte

fordi vi ikke forstår det – vi har simpelthen ikke tilegnet oss de kulturelle ferdighetene som kreves for å forstå det. Mange av oss står rett og slett på et for lavt kulturtrinn til å sette pris på moderne kunst og avantgarde musikk eller litteratur. Likevel er det ikke bortkastet å forsøke å nyte kultur man ikke umiddelbart forstår. Kan hende kan man til og med plukke opp ett og annet og derigjennom utvide sin kulturelle horisont. Ved gjentatte øvelser vil man kan hende til og med lære å sette pris på den såkalte ”finkulturen”. Hva er vitsen med det kan man saktens spørre. Svaret blir i så fall at jo flere ting man har å sette pris på og glede seg over jo mer utholdelig blir livet. I alle fall kan vi trøste oss med vår egen ”folkelige kultur”. Sputnik, Ole Ivars og Margit Sandemo kan i hvert fall ingen ta fra oss.

Kultur er altså i følge enkelte definisjoner en størrelse som kan veies og måles. Som man kan ha mer eller mindre av. Og det man har kan i tillegg være av forskjellig verdi. Om dette vil si at de kommunene som fikk sine arkiver brent under krigen er fattigere på kultur enn de som har materiale helt tilbake til 1836 og formannskapslovene eller enda lenger har jeg ingen ide om. Som kåfjording vil jeg selvfølgelig hevde at det ikke er størrelsen som er avgjørende i noen sammenheng. Det kommer i større grad ann på hvordan man bruker det man har. Slik er det selvfølgelig også med arkivmaterialet. En fattigprotokoll fra Bardu som blir benyttet som kilde er verdt med en hundre babylonske leirtavler som ligger nedgravd. Straks en arkeolog graver opp disse tavlene og forskere tyder kileskriften forvandles dette forholdet igjen.

Hva er arkivmateriale?

Å si hva som er arkivmateriale er imidlertid ikke like enkelt i et hvert tilfelle, selv om definisjonen som arkivloven gir er glimrende. Arkiv blir til som ledd i en virksomhet. Det er vanskelig å tenke seg en bedre og mer dekkende definisjon. I siste nummer av det internasjonale fagtidsskriftet Comma gir generalsekretæren i International Council on Archives, Joan van Albada, et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å beskrive nøyaktig hva som er arkivmateriale. Eksempelet er fra den store internasjonale arkivkongressen i Beijing i 1996. Etter en tur til den kinesiske muren – som alle burde se minst en gang i livet – stoppet bussen for å vise de besøkende arkivarene et lokalt arkiv med en utstilling, som viste de mest interessante tingene som fantes i arkivets beholdning. Mellom disse dokumentene fantes et dokument av Formann Mao som svømmer over ei elv, et opptrykk av et dikt med hans signatur, et kalligrafi utført av en medarbeider som nettopp hadde sluttet ved arkivet og en stor fotballpokal.

En seriøs engelsk arkivar gjennomgikk alvorlige sjelekvaler da han så hva som var utstilt og gikk nærmest i fistel. Spesielt ble han irritert over kalligrafien og pokalen. På spørsmål om hvorfor han ble så opprørt henviste han til at dette ikke var arkiv i henhold til den offisielle ICA terminologien. Albada – som selv har bakgrunn fra lokalarkiver – hevdet på sin side at det var naturlig at for eksempel et diplom eller en pokal kunne inngå som en del av et arkiv på samme måte som modeller av båter kunne være en del av et skipsverft sitt arkiv. Vi trenger ikke å ta standpunkt i denne diskusjonen som i stor grad har språklig opphav. Det vil si at det som ligger i arkivbegrepet i ett land eller område ikke nødvendigvis trenger å være det samme som på et annet sted.

De fleste av oss vil uten videre hevde at opplysning om hvem som vant et eller annet på ett eller annet sted til en eller annen tid vil gå inn som en naturlig del av et arkiv. De fleste av oss vil også være enige i at denne opplysningen også kunne være arkivmateriale dersom denne informasjonen fantes på en diplom. Dersom opplysningene imidlertid fantes på en pokal ville vi i større grad være i tvil. Hvorfor er det slik? Er det rett og slett en innbygget del av vår forståelse av arkiv at materialet skal være papir? I så fall bør vi tenke oss om. Om ikke lenge kommer mesteparten av arkivmaterialet til å være datafiler. Det gjenstår enda å se hvilke konkrete utslag dette vil gi på lang sikt. At arkivlovens dokumentdefinisjon er medienøytral er imidlertid allerede verdt å merke seg.

Verdt å merke seg er det også at et av språkene i vårt område, som det stadig produseres mer og mer arkiv på, foreløpig ikke har fått utarbeidet noen offisiell arkivterminologi. Etter hvert kan dette komme til å utgjøre et problem på bakgrunn av at samisk i motsetning til norsk brukes som skriftspråk i 4 land og også i stadig større grad benyttes som offisielt skriftspråk i korrespondanse landene i mellom.

Skal arkivene være kulturinstitusjoner innebærer det et spesielt ansvar. I dag er slektsforskere en av de viktigste gruppene som benytter arkivene, en annen viktig gruppe er lokalhistorikerne. Etter hvert er det både ønskelig og sannsynlig at skolene i stadig større grad trekkes inn i arkivene. Selvfølgelig må dette skje i kontrollerte former og selvfølgelig må dette tilrettelegges. Jeg skal komme nærmere inn på dette senere. Først vil jeg tilbake til ansvaret det innebærer å være en kulturinstitusjon. Som vi har vært inne på er både kulturbegrepet og institusjonsbegrepet forpliktende. Det er ikke tilstrekkelig å vedta at man skal opprette en kulturinstitusjon, man må gjøre seg fortjent til betegnelsen også.

Ser vi på de to største brukergruppene: Slektsforskere og lokalhistorikere så har de et felles problem som vi i dag i altfor liten grad er i stand til å hjelpe dem med. Dette problem vil jeg også hevde gjelder vårt utmerkede Statsarkiv her i Tromsø.

Problemet er som følger. De aller fleste av oss har en forhistorie som før eller siden – på en eller annen måte – krysser grensene østover. Svært mange har alle sine røtter på andre siden av grensen til enten Sverige eller Finland og de aller fleste av oss har en eller annen form slektsmessig og historisk tilknytning dit. I dag er vi i bare liten grad i stand til å hjelpe og veilede folk som er på jakt etter sine røtter på det grenseløse Nordkalotten. Dette gjelder selvfølgelig begge veier. Det finnes ikke få slekter i Tornedalen som har tilknytning til Ruija – Havlandet – på en eller annen måte. Her bør vi styrke våre forbindelser over grensene og forsøke å opprette et kontaktnett som tilsvarer de reelt eksisterende kulturelle nettene som binde oss sammen.

Lofottorsken og klippfisken er vi fullt i stand til å dokumentere i våre arkiver. Den kystkulturen som på 1970-tallet og fremover ble markedsført som ekte Nordnorsk, men som i stor grad har sitt utspring i Lofoten og andre eksotiske deler av Nordland, er for mange av oss nesten like eksotisk som Hardingfele og Bunad. I en periode der det var viktig å trekke frem en felles nordnorsk identitet var det utvilsomt lurt å bygge på fjæra, støa, lofotfiske og æ og du og han Krestian Mikalsen og Draugen. Dette kan man kalle for en form for essensialisering. Det vil si at man bygger sin kulturelle identitet på motsetningsforholdet til noe annet. Man søker etter de elementene som skiller. Den Nordnorske

identiteten er utvilsomt bygget opp i stor grad som en motsatt identitet til den østlandske. Den nordnorske minoriteten har konstruert sin kulturelle identitet som en motsetning til den Østnorske majoriteten. Slik har vi skapt et fellesskap.

Problemet er selvfølgelig at de aller fleste av oss står utenfor dette fellesskapet. Vår identitet kan i like stor grad være bygget på snarefangst etter rype, reindrift, jakt, jordbruk, tjærebrenning, tømmerhogst, læstadianerforsamlingene eller pils på ølhallen. I dag blir identitet problematisert på en helt annen måte enn tidligere. Dette får virkninger for kulturforståelsen på alle områder.

På 70-tallet dreide en av mange interessante historikerdebatter seg om hvordan lokalhistorie skulle skrives. Et av slagordene som ble løftet frem var “lokalhistorie på lokalsamfunnets premisser”. Dette var først og fremst en reaksjon mot den profesjonelle historieskrivinga sin utvikling mot en vitenskaplig fremstilling som var vanskelig tilegnelig for det lokale publikum. Interessant er det likevel i ettertid å registrere at flere av Norges fremste historikere den gangen syntes å se lokalsamfunnet som en heterogen størrelse. De fleste av oss som bor i lokalsamfunnene vil ikke ha problemer med å finne motsetninger. Klassemotsetninger, språklige motsetninger, kulturelle motsetninger og religiøse motsetninger finnes i rikt monn selv i den minste bygda. Har man ikke sett det så har man ikke sett godt nok etter.

Det er altså ikke uten videre slik at ”arkivene er vårt kollektive minne”. Arkivene har oppstått i en kontekst eller sammenheng. Ut i fra denne sammenhengen må de også forståes. Dette høres selvfølgelig innelysende ut, men er likevel viktig å ha i bakhodet. Det er ikke slik at arkivene formidler objektiv kunnskap om fortiden. Det er ikke slik at alt finnes i arkivene. Det er ikke engang sikkert at det er sant det som står i arkivene. At usannheter kommer inn i arkivene kan ha mange årsaker. Få vil hevde at arkivene etter Nasjonal Samlings administrasjon under krigen ikke gjenspeilet et spesielt syn på samfunnet som stod i mer eller mindre skarp kontrast til den virkelighet flertallet opplevde. På samme måte vil de fleste som ønsker å forsker på en bedrifts historie gjennomgå både bedriftens arkiv og fagbevegelsens arkiv. Dette rett og slett fordi de fleste uten videre anerkjenner at det her kan finnes motstridende interesser. De færreste tar det også som selvsagt at opplysninger gitt i forbindelse med ligning nødvendigvis inneholder rett informasjon. Likeledes bør vi stoppe opp å lure på hva som har skjedd når vi ut i fra folketellinger kan se at ei bygd som var rent samisk eller kvensk 30 år senere fremstår som rent norsk. Det er også mulig at flere av oss finnes i arkiver der vi ikke vet at vi er, eller der vi ikke ønsker å være, og der vi heller ikke har mulighet til å kontrollerer hvilke opplysninger som finnes om oss.

Med dette i bakhodet kan vi for eksempel tenke på i hvilken grad opplysningene som finnes i et fattigkassearkiv fra 1800-tallet er nedfestet på en slik måte at klientene ville kjent seg selv igjen. I hvilken grad ville vi møtt virkeligheten og i hvilken grad ville vi møtt fordommene til de som førte dokumentene i pennen? Fortsatt i 2002 er det forbausende mange av oss som ikke er skriveføre. At dette gjenspeiler seg i en rekke ubehjelpelige og klønete søknader og brev er en ting – viktigere er det kan hende at det gjenspeiler seg i en rekke søknader og brev som aldri ble skrevet.

Det er altså ikke virkeligheten arkivene kan formidle. Det er i beste fall biter av virkeligheten. Men nettopp fordi virkeligheten – og spesielt fortiden – bare kan forståes stykkevis og delt, fordi det

ikke finnes ett kollektivt minne, men mange biter med uensartet informasjon og opplevelser, nettopp derfor blir arkivene så viktige. Derfor blir også ansvaret på oss som skal formidle disse restene så stort. Arkiv blir til som ledd i en virksomhet som det heter i lovteksten. Om vi tenker oss denne virksomheten som synonymt med virkeligheten eller samfunnet blir arkivene de ledd vi har å arbeide med. Som beinrester etter en utdød dinosaur, skapte av kultur i tillegg til natur og nettopp derfor mye vanskeligere å sette sammen i ettertid. Disse restene inneholder nemlig bevisst feilinformasjon i tillegg til ubevisst feilinformasjon. Derfor blir arbeidet med å rekonstruere fortiden uendelig.

Setter vi de beinrestene som ikke uten videre passer inn i vår dinosaur under mikroskopet vil vi oppdage skjulte lag med informasjon. Vi vil trenge dypere og dypere inn i hvert enkelt ledd og oppdage hvorfor de bærer feil informasjon. Vi vil avsløre fordommer – i fortiden og hos oss selv. Ut av tilsynelatende feil og tilfeldigheter vil vi kunne oppdage skjulte motiver og fordommer. På den andre side vil vi kunne tillegge feil og tilfeldigheter skjulte motiver som er konstruert i ettertiden. Vi vil selv komme til å gjøre feil.

Å søke fortiden gjennom de restene av den som finnes i arkivene er altså ikke enkelt. På den andre siden er det disse restene vi har. At vi sitter som voktere av denne felles fortiden gir oss et stort ansvar. I hvert fall hvis vi skal se på arkivene som noe mer enn gravkammer som skal få hvile i fred.

Kulturinstitusjoner

Som vi tidligere har sett innebar begrepet institusjon noe fundamentalt, noe fast og varig. Slik sett er det riktig at arkivene danner utgangspunkt for institusjoner. Arkivene skal oppbevares i et evighetsperspektiv.

Så kom imidlertid begrepet kultur inn og gjorde det hele mer innviklet. I kulturbegrepet ligger et ansvar. Å være en kulturinstitusjon er forpliktende. Når fler og fler kommuner nå tar ansvar og etter beste evne forsøker å rette seg etter arkivloven åpner de forbedrede forholdene mange muligheter. Jeg skal komme tilbake til dette.

Først vil jeg nevne arkivenes dag som Interkommunalt arkiv deltok i sammen med Statsarkivet i Tromsø. Tilstrømminga til dette arrangementet var over all forventning. Hele lesesalen var fylt. Jeg vet ikke helt hva de andre hadde forventet, men jeg må innrømme at jeg ikke hadde ventet en slik suksess. I følge en artikkel av Frank Meyer i Arkivmagasinet ser arrangementet ut til å ha vært en suksess flere steder til tross for at det er helt nytt og nærmest må sies å være på forsøkstadiet. Dette arrangementet vil etter all sannsynlighet bare bli en større suksess i fremtiden. Denne gangen deltok IKAT med ustilling av arkivmateriale fra Kvænangen kommune og gjennom en forelesning om arkivmaterialet i kommunearkivene. Ved senere anledninger vil det bli mulig å fremvise mer arkivmateriale og forhåpentligvis dra med flere kommuner i arrangementet. Kan hende vil det bli arrangementer rundt om i kommunene.

Ser man på kommunearkivene som kulturinstitusjoner hviler det som sagt et ansvar på arkivene. Vi må ikke bli likkister for gamle papirer, men skattekister for spennende dokumenter. I

denne utviklingen har vi kommet altfor kort. Dette skyldes selvsagt at vi har hatt mye å gjøre på andre områder hele tiden. Etter mitt syn er det imidlertid ikke lenger problematikken rundt arkivdanning som er atoverskyggende. Svært mange arkivskapere er kommet opp på et meget akseptabelt nivå.

Formidling

Helt sentralt i arbeidet med arkiver i fremtiden vil formidlingen stå. Formidlingsarbeidet må være basert på kunnskap om hva som finnes i arkivene og på kjennskap til det regelverket som regulerer tilgangen til arkivene.

Når det gjelder formidling av arkiv har vi en lang vei å gå. Selv det lille vi gjør i dag er preget av store mangler. De arkivkatalogene som vi tidvis med stort strev nøysommelig syr sammen er nærmest uforståelig for andre enn de som arbeider i arkivene. Disse katalogene blir sendt rundt til bibliotekene, men antakelig har de en form som gjør at de snarere skremmer folk bort enn trekker folk til arkivene. Dette er helt klart et problem som det ikke er enkelt å gjøre noe med over natta.

Formidling av arkiv er på mange måter ingen enkel oppgave. Hvor mange er det egentlig som vet hva arkiv er? Her har tiltak som arkivenes dag en viktig funksjon. I Sverige og Danmark har man kommet enda lenger. Her satses det aktivt i forhold til skolene. Kunnskap om arkivene blir presentert som en demokratisk rettighet, hvilket det utvilsomt også er. Vi har hatt en tendens til å være altfor konsentrert om innsynsproblematikk, personvern og alt mulig annet som hindrer folks tilgang til arkivene. Nå skal jeg på ingen måte hevdet at dette ikke er viktig, likevel er det tross alt slik at det aller meste, bortsett fra personregistre, er tilgjengelig for publikum. I IKATs utmerkede kurs om personregistre har vi snakket om ”nice to know” versus ”need to know” prinsippet. Kort sagt at bare de som trenger informasjon skal ha tilgang til den. Det er viktig å understreke at dette bare gjelder personregistre og annet svært sensitivt materiale. I de aller fleste tilfellene vil det viktigste prinsippet være ”right to know” –prinsippet. Retten til innsyn er – for å bruke en floskel – et mål på graden av demokrati i et samfunn. Dette skal vi aldri glemme.

Hvordan skal man så gå frem? Her er det selvfølgelig mange muligheter og mange vanskeligheter. I dag blir det gjort mye formidling via Internett. Folketellingsmateriale og annet materiale som egner seg for presentasjon via databaser er selvfølgelig utmerket. Disse blir også mye brukt og har vist seg å være store suksesser. For denne typen materiale er nettet velegnet. Når det gjelder digitalisering av andre typer kilder og formidling av arkivkataloger over nettet er jeg imidlertid mer betenkt. Dette er langt vanskeligere. For å unngå å fremstå som en surpomp skal jeg ikke benyttet tiden til å kritisere andres forsøk, men i stedet bruke tiden på nyttigere ting.

Etter mitt syn skal et arkiv ha en lesesal og på lesesalen skal det være mennesker. For å få dette til må man begynne et sted. All erfaring som er gjort viser at det riktige stedet er skolen. For det første går alle på skolen. Man er rett og slett tvunget til å gå på den. Siden det er vanskelig å tvinge voksne til arkivene så er det lurt å utnytte at det i hvert fall er mulig å tvinge barn til arkivene.

For at elevene skal få utbyttet av arkivene og fortsette å komme tilbake trenger vi en plan for hva vi skal tilby dem. Her blir pedagogikken vårt våpen. Det aller beste er å ha en egen arkivpedagog,

noe som har vist seg som en stor suksess i Sverige. Dette er heller ingen umulighet for oss i fremtiden, jeg tenker da selvfølgelig ikke på å ha en arkivpedagog i hver kommune, men heller på en i hvert fylke. Gjerne i et samarbeid mellom arkivverket og lokalarkivene. Siden dette fortsatt ligger noe frem i tid må vi gjøre det nest beste. Vi må drive formidling uten ønskelig pedagogisk innsikt. Jeg tenker likevel ikke på spanskrør-metoden. Tross alt er vi i stand til å lære av andres eksempel.

I Norge er Toten økomuseum langt fremme i dette arbeidet. Her har man benyttet kofferter for å gi elevene en innfallsport til arkivene. Koffertene er fylt med kopier av arkivmateriale og ulike gjenstander. Disse koffertene som lærere kan benytte ved skolene er bygd opp rundt forskjellige tema som for eksempel 2. verdenskrig og 17. mai. Erfaringene med bruk av disse har stort sett vært svært gode. Disse koffertene blir utvidet og oppdatert etter hvert.

Også i Sverige har man benyttet kofferter. I Jämtland har man tatt utgangspunkt i 1800-tallet og utviklet ulike temaer: Liv og død, forbrytelse og straff, sykepleie, skole, reiser og fritid osv. For hvert tema har man valgt passende dokumenter. Disse har blitt kopiert og innbundet på en slik måte at de skal være så naturtro som mulig. Så langt som mulig har man forsøkt å beholde originalenes utseende og form. Også formatet har man forsøkt å bevare. Et annet viktig prinsipp har vært å så tydelig som mulig vise dokumentenes opphav og i hvilken sammenheng de ble til. Til hver koffert er det også produsert egne faktablad som gir en kort presentasjon av temaet og henviser til litteratur og andre hjelpemidler. I hver koffert finnes et 30-talls forslag til forskningsoppgaver. Disse oppgavene skal gi elevene en veg inn i arkivmaterialet. Elevene kan likevel arbeide fritt om de ønsker det.

En annen metode som kan hende krever litt mer er at arkivet besøker skolen. Ofte har arkivene svært begrenset plass og det er derfor lettere å bringe arkivene til skolen enn å bringe skolen til arkivene. I Sverige har Riksarkivet satset på et samarbeid mellom kommunearkivene og skolene. Til å begynne med er 15 kommuner utvalgt. Målet med dette er å skape varige kontakter mellom skolen og arkivene. Man ønsker å vise skolene de glimrende mulighetene som finnes i arkivene. Målgruppene har vært 6. klassinger og gymnasiaster. Igjennom de årene dette prosjektet har gått har man bygget opp en modell for hvordan en arkivtime i klasserommet skal se ut. Før man har gått i gang med klasserombesøk har man produsert et hefte for hver kommune som har deltatt i prosjektet. Heftet består av kopiert arkivmateriale knyttet til temaet “familie og skole for 100 år siden”. Dette temaet er valgt fordi alle elever har erfaringer med skole og familie. Et poeng er at sjetteklassinger i Sverige for hundre år siden gikk i skolens siste klasse og var – så og si – på tur ut i arbeidslivet.

Dokumentene som brukes er hentet fra elevenes egen kommune og skal gi et innblikk i lokalhistorien samtidig som det skal være et eksempel på hva som finnes i arkivene.

Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke er bare i skoleelever som er målgruppe i formidlingsarbeidet. Oslo byarkiv har for eksempel hatt besøk av en barnehage, noe som gikk riktig bra. Problemet med manglende leseferdighet ble løst ved at arkivets personale drev høytlesning. Altså ikke så forskjellig fra situasjoner de fleste som har drevet med lesesalstjeneste har vært borti.

Et annet godt eksempel på formidling er arkivenes dag, hvor det holdes åpent hus med utstillinger og forelesninger. Jeg har allerede nevnt at dette var en suksess ved Statsarkivet i Tromsø hvor temaet var: Slik bodde vi. I Danmark var temaet kjærlighet.

Formidling av arkivmateriale kan også sette fart i mentale og politiske prosesser. Rett og slett være viktige elementer i samfunnsdebatten. Et eksempel på dette er utstilllingen “in between two worlds” (mellom to verdener) som Riksarkivet i Australia arrangerte i 1993, som for øvrig var det internasjonale urbefolkningsåret. Her hadde man valgt å belyse politikken med å fjerne barn av blandingsherkomst fra familiene sine. I en periode på femti år ble to av tre barn av blandingsherkomst tatt fra sine foreldre. Bare i staten New South Wales finnes det i dag rundt hundre tusen personer som ikke kjenner familiene sine eller de samfunnene de kommer fra. Hensikten med denne utstillingen var først og fremst å gjøre dette kapittelet i landets historie kjent for befolkningen. Man satte fokus på hvor viktige arkivene var for å hjelpe familier til å gjenforenes. For øvrig er det verdt å nevne at den australske arkivarforeningen på årsmøtet sitt i 1996 ga et etisk løfte om å hjelpe urbefolkningen til å få tilgang til kilder om egen kulturarv og historie.

Vi har tidligere vært inne på hvordan arkivene slett ikke representerer sannheten som sådan, eller alle befolkningsgrupper eller klasser. Vi har også sett at arkiver kan være viktige av mange grunner. Da reiser spørsmålet seg: Bør vi som arbeider med arkiv gjøre noe aktivt for å dokumentere historia slik at flere stemmer blir hørt i fremtiden?

I Sverige og Danmark har vi eksempler på dette. Både i skriftlig form og gjennom intervjuer har man forsøkt å fange inn grupper som ellers ikke blir dokumentert. Dette har til alt overmål vist seg å være svært populært. Skånes Arkivforbund kunne finansiere mye av sin virksomhet gjennom salg av bøker med innsamlet erindringsmateriale. Her har man rett og slett gått ut og bedt folk om å skrive og senere samlet det mellom to permer og skapt en bestselger. Man har dermed oppnådd kinderegg- effekten nemlig tre ting på en gang: Man har gjort seg kjent blant publikum, man har formidlet arkivmateriale og man har tjent penger!

Et annet eksempel er fra Danmark hvor byarkivet i Ålborg har drevet innsamling av livshistorier fra tre grupper som har kommet til Ålborg fra 70-tallet og frem til i dag. Her har man valgt ut de vietnamesiske båtflyktningene som kom på 1970-tallet, palestinerne som kom på 80-tallet og somalierne som kom på 90-tallet. Dette bidrar til at det i arkivene finnes materiale som kan bidra til å belyse flyktningenes møte med byen og byens møte med flyktningene. På sikt kan dette bidra til å belyse bildet av en by som langsomt er på vei til å bli mer og mer multietnisk. Under årets arkivdag ble for øvrig deler av dette materialet presentert under tittelen “Kjærligheten til det nye land”.

Også vi når det blir krevet……..

Så langt har jeg stort sett brukt tiden til å fortelle hvor vanskelig alt er og hvor flink de er andre steder. Vi må ikke la dette ta motet fra oss. Vi er allerede i gang. Det første viktige steget var kan hende

Arkivenes Dag som absolutt var en suksess ved Statsarkivet i Tromsø. Også dette seminaret er et lite, men viktig skritt. Neste skritt blir kan hende å skape litt mer blest om kommunearkivene når vi leverer dem tilbake til kommunene etter ordning og katalogisering. Det neste arkivet som kommer hjem blir Bardu. Her bør vi forsøke å skape litt blest om overleveringen slik at i hvert fall noen får med seg at arkivet finnes og kan benyttes. Kjenner jeg folk i Indre Troms rett vil ikke dette arkivet stå urørt lenge. Arkivet inneholdt da også mange godbiter, blant annet en samling pressede blomster i en av herredskassens kassabøker fra slutten av 1800-tallet. Utvalget – med blant annet blåklokke og bjørk – kan tyde på at dette var den spede begynnelsen på en større samling av ville vekster i Indre Troms. Herbariet ble ikke kassert, men skal oppbevares for evigheten som en dokumentasjon om at det i sin tid var bjørkeskog og blåklokker i Indre Troms.

Kilder:

Albada, Joan van: Archives, Particles of Memory or More i Comma, International Journal on Archives 2001- 1/2

Meyer, Frank: Arkivenes dag 2001 i Arkivmagasinet 3/01
Røsjø, Ellen: Arkivene ut til folket! Australia går foran på formidlingsfronten i Tobias 1/2002

Del denne saken: