Arkiver er dokumentasjon. De fleste arkiver dokumenterer imidlertid en mengde ulike felter. Spesielt gjelder dette offentlige arkiver, og kan hende kommunearkiver i større grad enn andre arkiver. Dess flere ulike oppgaver en administrasjon eller organisasjon har hatt å ivareta dess mer mangfoldig vil arkivet være. Dette gjør at det ofte er vanskelig å skille ut spesielle tema på en slik måte at fremfinnligheten blir tilfredsstillende eller at deler av arkivene som dokumenterer spesielle forhold blir godt nok belyst. Metodene vi benytter til å fremstille arkivkataloger er også ofte svært skjematiske og i stedet for å fremheve det spesielle og unike er det allmenne i fokus. Det er mange gode grunner til dette. Resultatet er imidlertid at man knapt kan skille en kommune fra en annen om man studerer arkivkatalogene. Det hender likevel at det er forskjell på kommunearkiver og i noen tilfeller skaper dette uheldige bivirkninger. For eksempel har samisk- og kvenskspråklige dokumenter ikke blitt registrert i katalogene i forbindelse med ordning av arkiver. Dette vet vi har skjedd i flere arkiver, hvor mange er det umulig å si fordi man simpelthen må gå igjennom hele arkivene for å finne disse dokumentene.

Inntil helt nylig har det vært ukjent at det eksisterte brev på samisk og kvensk i kommunearkiver. Et prosjekt som Landslaget for lokal- og privatarkiv har igangsatt i samarbeid med Statsarkivet i Tromsø og de interkommunale arkivene i Troms og Finnmark, med støtte fra ABM-utvikling, Norsk kulturråd, Nordreisa kommune og Troms fylkeskommune har imidlertid avdekket flere hundre hittil ukjente dokumenter. Funnet kan ikke karakteriseres som annet enn en historisk sensasjon. Fra et arkivfaglig synspunkt er det imidlertid verdt å få med seg at disse dokumentene ble funnet i arkiv som allerede er ordnet. I katalogen var det ikke nevnt med et ord at disse arkivene inneholdt dette språklige, kulturelle, juridiske og historiske sprengstoffet.

Arkivene blir ofte beskrevet som vårt kollektive minne, sannheten er imidlertid at uten fornuftige hjelpemidler til å trenge inn i arkivene representerer de heller til vår kollektive glemsel. Grunnen til at man skriver noe ned er ofte at man skal kunne glemme det eller retter sagt at man ikke kan stole på at man kommer til å huske det. Dersom man ikke husker hvor man har lagt lappen er man imidlertid like langt. At samisk og kvensk er glemt er ikke veldig overraskende. Det er helt i tråd med den alminnelige samfunnsutviklingen helt opp til de aller siste årene. For ti år siden – i 1997 – var jeg selv med på å ordne et statlig arkiv fra Øst-Finnmark hvor samiskspråklige dokumenter ikke ble registrert under ordningsprosessen. Kvenskspråklige dokumenter tenkte vi ikke engang på.

Mange av de minoritetsspråklige dokumentene som finnes spredt i mellom hyllekilometer av mer eller mindre heterogen og kompakt majoritetskultur er i seg selv i utgangspunktet ikke så merkverdige. I likhet med regnskapsbilagene som ble hamret inn på stentavler i det gamle Babylon ville enkelte av dem knapt ha overlevd dagens kassasjonsregelverk. Historien – og i Babylons tilfelle en overlegen bevaringsteknologi – ville det heldigvis annerledes.

Arkivene i våre magasiner er mangfoldige og dokumenterer en rekke fenomener. Dette er selvfølgelig en av de tingene som gjør arbeidet med arkiver spennende og ikke minst krevende. Det er også slik at våre syn på arkivene ikke er statiske, men forandrer seg over tid. I dag ville nok de fleste som arbeider med katalogisering og registrering av eldre arkiv ha registrert samiske og kvenske dokumenter dersom man hadde kunnskap nok til å skille disse språkene fra hverandre. Det er forståelig at mange vil argumentere mot at arkivarers mer eller mindre subjektive oppfatninger av hva som til en hver tid er viktig skal få dominere arkivkatalogene, men registrering av dokumentenes språk er et objektivt kriterium og når man har valgt å ikke gjøre dette er et signal om at man ikke har oppfattet dette som viktig. Dette er ikke en situasjon som vi i lengden kan leve med.

Det er selvfølgelig forskjell på arkiver. Noen arkiver er direkte knyttet til historiske fenomener, for ikke å si tragiske blindspor, som gjør at disse arkivene i seg selv fremstår som historiske minnesmerker. Stasiarkivet i Berlin kan være et godt eksempel på dette. Her har det tyske folks inngripen etter kommunismens sammenbrudd i Øst hatt mye å si for at arkivet er bevart såpass enhetlig som det er i dag.

I Russland ble arkivene til kommunistpartiet i august 1991 angrepet av en folkemengde som gikk løs på dokumentene. En enslig politimann tok seg inn i bygningen som da var fult av dokumenter som var revet i filler. Takket være denne politimannens mot og ansvarsfølelse klarte man å bevare de viktigste arkivene til kommunistpartiet, politbyrået og KGB1 . I dag er innsynsretten i disse arkivene begrenset.

I Chile lyktes militærdiktaturet i å ødelegge så å si alle dokumentene. Dette førte til at sannhetskommisjonen som ble stiftet i 1990 ble nødt til å rekonstruere 15 år av landets historie nærmest bare fra personlige vitnemål basert på de muntlige eller skriftlige memoarene til de som deltok.2 Her gikk overgripere fri, mens mange etterlatte fortsatt ikke har fått svar.

I Hellas valgte man å benytte arkivene til diktaturet i de første årene etterpå til administrative oppgaver som å fordele kompensasjon samt å danne grunnlag for rettslig forfølgelse av overgriperne. Arkivene ble senere ødelagt i tråd med nyere gresk lovgivning som så det som uønskelig å beholde referanser i registre og offentlige arkiv over mennesker som ble registrert for handlinger eller holdninger som det tidligere regimet hadde ansett som ulovlig. Grekernes ødeleggelse av arkiv viser på mange måter en god forståelse av arkivenes egenart. De færreste vil se på etterretningsarkiver i diktaturer som nøytrale og objektive dokumenter. Også i Spania blusset debatten om å ødelegge arkivene etter fascistregimet i sin tid opp etter at den kommunistiske politikeren Enrique Curiel ble anholdt på flyplassen i Madrid etter at opplysninger fra Franco-tiden hadde blitt overført til politiets datasystemer.

Stasiarkivet i Berlin er i ferd med å få en sentral funksjon som minnested i det gjenforenede Tyskland. I Hellas foretok man et bevisst valg og ødela arkivene. Dette ble sett på som et brudd med det tidligere regimets politikk. I Chile stod man uten arkiver fra de sentrale delene av det tidligere undertrykkingsapparatet ved regimets fall.

I dag er altså viktige arkiver borte både i Hellas og i Chile. Man blir da nødt til å løse sine dokumentasjonsbehov på andre måter, andre informasjonskilder blir viktigere. Samfunnets behov for å minnes forvinner ikke selv om arkivene blir borte. Mangel på arkiver som direkte dokumenterer historiske fenomener, minoriteter, marginale grupper osv. vil også være det normale. Det finnes intet sentralarkiv for fornorskningspolitikken eller for forfølgelse av lesbiske og homofile eller diskriminering av kvinner. Disse fenomenene som vårt samfunn er i ferd med å ta historiske oppgjør med har vært sentrale kulturtrekk som har gjennomsyret hele samfunnet.

Samtidig er det åpenbart at arkivene alene ikke er tilstrekkelig dokumentasjon. Arkivene er blitt til på en spesiell måte, som resultater av spesielle prosesser og består ofte av informasjon som er samlet inn som et ledd i beslutningstagelsessprosesser eller som dokumentasjon av ulike transaksjoner og handlinger. Avstanden mellom beslutningstager og ulike individuelle aktører eller grupper kan være større eller mindre avhengig av historiske forhold, geografisk og kulturell avstand osv. At minoritetsspråklige dokumenter dukker opp i offentlige arkiver kan være et resultat av at ulikheten mellom beslutningstager og aktør har vært liten. Det forutsetter at språket har blitt forstått. Forståelse av maktforhold og maktulikheter er viktige redskap i arkivene i forhold til marginale grupper, noe Sue McKemmish sitt foredrag illustrerte på en glimrende måte. Ulikheter i maktforhold – i dette tilfelle klasseforskjeller – har også ligget bak opprettelsen av Arbeiderbevegelsens Arkiv som snart feirer sitt hundreårsjubileum. Arbeiderbevegelsen representerte i sin tidlige fase på mange måter et mest mulig komplett alternativ til det borgerlige samfunn. I Tromsø kunne man for eksempel velge mellom borgerlig eller kommunistisk ballettundervisning. På denne bakgrunn et det ikke vanskelig å forstå at man opprettet et eget arkiv og bibliotek for arbeiderbevegelsen. Interessant med arbeiderbevegelsen er imidlertid at den forholdsvis raskt beveget seg fra å være en marginalisert gruppe til å utgjøre et sentrum, til å bli beslutningstagere. Samtidig som arbeiderbevegelsen ble en viktig maktfaktor utskilte den sine egne marginaliserte grupper, som kommunistene. I formålsparagrafen heter det at – ”Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek har som formål å være et dokumentasjonssenter både av historisk og aktuell karakter.” Ordet dokumentasjonssenter er her neppe spesielt gammelt. Klok av skade fra formidlingsdebatten skal jeg ikke prøve å definere begrepet for nøye. Jeg antar imidlertid at det i begrepet ligger en ide om å kombinere ulike typer dokumentasjon om et fenomen, i dette tilfelle både et bibliotek og en arkivinstitusjon. I tillegg finnes et stort fotoarkiv, et klipparkiv og intervjuer, minnesamlinger og lignende. Det er imidlertid viktig å påpeke at Arbeiderbevegelsens arkiv skiller seg fra de fleste dokumentasjonssentre ved at det er en profesjonell og sentral arkivinstitusjon.

Skal man studere arbeiderbevegelsens historie vil man imidlertid før eller siden bli nødt til å gå også til offentlige arkiver. Her går skillet ikke mellom partinavnet på ryggen av møteprotokollen, men mellom samfunnsmessig funksjon og posisjon. Skal man studere Arbeiderpartiet vil man naturlig komme til stortingsprotokoller, departementer, formannskapsprotokoller i kommunene også videre. De mer marginaliserte vil man kan hende finne som objekter for ulike type sikkerhetsvurderinger som må tas hensyn til i forbindelse med at beslutninger blir tatt eller som aktører som fra ulike sideposisjoner kommer med innspill som blir tatt mer eller mindre hensyn til.

I sin åpningstale på Falstadsenteret sa utenriksminister Jonas Garh Støre at senteret skulle være – ”et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter”3 . Senteret selv benytter imidlertid den flotte tittelen ”minnested og senter for menneskerettigheter” på sin hjemmeside. Bakgrunnen for dette er blant annet diskusjoner rundt den noe uklare betydningen av begrepet dokumentasjonssenter.4 Senteret har arkivmateriale, fotosamlinger og lydarkiv samt et basisbibliotek i tillegg til at institusjonen bedriver formidling og forskning. Arkivet består delvis av kopier fra Riksarkivet, Statsarkivet i Trondheim, Fylkesarkivet og kommunearkiver, institusjoner som Falstadsenteret påpeker at de har hatt et utmerket samarbeid med.5

I dag er en rekke dokumentasjonssentre under oppbygging. Kan hende som et resultat av vår tids fokus på bokstavene A(rkiv)B(ibliotek)M(useum)? Várdobáiki samisk dokumentasjonssenter i Evenes ble stiftet i 2004. Institusjonen skal blant annet dokumentere samisk historie i regionen Nordre Nordland og Sør-Troms. På institusjonens hjemmeside6 heter det at – ” historisk materiale fra regionen vil i et lokalt dokumentasjonssenter være tilgjengelig for befolkningen, og det vil være enklere å få sikret private arkiv i et lokalt arkiv, enn å sende arkivmateriale til et annet geografisk sted”.

Akkurat argumentet om at det vil være lettere å sikre arkivet lokalt betviler jeg, all erfaring jeg har tilsier det motsatte. Det er lettere å sikre, ordne, katalogisere, formidle og betjene arkiver ved profesjonelle arkivinstitusjoner. Dette betyr ikke at ikke dokumentasjonssentre bør forsøke å ta vare på arkiver. Vardobaiki har igangsatt et prosjekt for å dokumentere samisk idrettshistorie og arbeider i den forbindelse i samarbeid med flere idrettslag og har gjennomført en rekke intervjuer og samlet inn minnemateriale. Et godt eksempel på et spennende lokalt prosjekt, men hvordan arkivfaglige krav skal bli ivaretatt er uklart ut fra opplysningene på hjemmesiden og i årsmeldingene. Her vil både Statsarkivet i Tromsø, Interkommunalt arkiv Troms og arkiv i Nordland kunne bistå med faglig rådgivning. Det samme gjelder Samisk arkiv i Kautokeino og Landslaget for Lokal- og Privatarkiv. Dessverre er det åpenbart at å lykkes med etablering av mindre arkivinstitusjoner krever en høy faglig standard. Å bygge opp arkivinstitusjoner må skje planmessig og i nært samarbeid med de arkivfaglige miljøene i Norge. At Arkivverket eller andre store institusjoner på en eller annen måte er involvert i oppbyggingsfasen bør være et krav. Kan hende er det beste modellen å flytte sammen flere institusjoner som man har gjort i Trondheim. Her vil overføring av kunnskap og informasjon institusjonene i mellom ha svært gode forutsetninger.

Som vi har sett blir begrepet dokumentasjonssenter brukt om en rekke ulike institusjoner. Mange fler kunne ha vært nevnt. Begrepet dokumentasjonssenter dekker institusjoner av ulik størrelse som ved hjelp av flere ulike typer materiale skal ha mulighet til å dokumentere ulike fenomener. Disse kan være knyttet til et geografisk sted, en historisk hendelse, en politisk og kulturell bevegelse, en etnisk gruppe eller lignende. Institusjonene inneholder gjerne i ulike grad elementer fra museum, bibliotek og arkiv.

Det feltet som til sammen konstituerer det nødvendige kunnskapsgrunnlaget til mange av dokumentasjonssentrene er preget av at to av disse er markert større enn det tredje. De menneskelige og økonomiske ressursene innenfor bibliotek- og museumsmiljøene er enormt mye større enn innenfor arkivfaget. Det finnes neppe en eneste kommune i Norge som ikke har tilgjengelig kompetanse på museum og bibliotek. Det er sikkert likevel mulig å både lage dårlige bibliotek og museer, men å lage gode arkivinstitusjoner uten å tilføre arkivfaglig kompetanse av høy kvalitet er absolutt umulig. Samtidig er det å skaffe seg skikkelig arkivfaglig kompetanse noen av det vanskeligste man kan gjøre i Norge i dag. Utdanningstilbudene er fortsatt i oppbyggingfasen. De fleste av oss har lang universitetsutdanning i andre fag og blir så opplært i arkivfaget gjennom å arbeide i arkivfaglige miljøer.

Det er åpenbart at ved å slå sammen ulike funksjoner øker også behovet for kompetanse hos institusjonens medarbeidere. De av oss som imellom primære gjøremål etter evne – og gjerne på fritiden – har forsøkt å følge med på utviklingen i det internasjonale arkivmiljøet vet at det skjer en voldsom faglig og teoretisk utvikling. Et dokumentasjonssenter vil møte mange store faglige utfordringer i sin behandling av arkivmateriale. Ikke minst blir behandling av kontekstuell informasjon og metadata uhyre viktig. I mange tilfeller vil det være uunngåelig at kopisamlinger vil øke faren for at dokumentenes egentlige sammenheng forsvinner og at man konstruerer nye sammenhenger. Når det pågående prosjektet om nasjonale minoriteter er ferdigstillet vil det generere store mengder kopier og ikke minst skannet materiale. Dette materialet vil bli brukt både ved Kvensk Institutt i Børselv og ved Halti Kvensenter i Nordreisa i fremtiden. Her vil det imidlertid være nødvendig å sørge for at proveniens og kontekstuell informasjon blir bevart. Ethvert arkivmateriale som blir tatt ut av sammenheng står i fare for å bli misbrukt eller misforstått. Samtidig er det riktig som Sue McKemmish påpekte i sitt foredrag at alle arkiv inngår i et komplekst nett av interkontekstualitet. Det er ikke enkelt og det skal ikke være enkelt, det er derfor Gud skapte arkivarene.

Arkiv bør i større grad sees som prosesser enn som produkter. Arkivene er levende materiale som fortsatt vokser. De arkivene som skapes i dag har røtter langt tilbake i fortiden og de står samtidig i et forhold til arkiv som skal skapes i fremtiden. Innenfor arkivdanning i dag står vi i fare for å gjenta fortidens feil. Et konkret eksempel som jeg nylig var konfrontert med gjelder en samisk internatskole som ligger i et område som i all hovedsak må karakteriseres som norsk, eller i det minst som sterkt fornorsket. Foreldregruppen som består av samer som ønsker at deres barn skal vokse opp i et samiskspråklig miljø har sett seg nødt til å sende barna til en internatskole for å oppnå dette. I seg selv en handling som vitner om en sterk vilje til å bevare egen kultur og eget språk. Denne skolen, som har elever fra en rekke av de nærliggende kommunene, befinner seg imidlertid i en norsk kommune som har en vertsskapsfunskjon ovenfor sameskolen. Denne kommunen gjør nå som en rekke andre kommuner, de går over til elektronisk arkiv med sentral arkivløsning. Hvis sameskolen blir inkludert i dette sentralarkivet vil det ha flere alvorlige konsekvenser. Det vil opphøre å eksistere som eget arkiv og bli en del av kommunens moderne elektroniske sentralarkiv. Det vil dermed ikke være mulig for eksempel å overføre dette til Samisk Arkiv engang i fremtiden, dersom dette skulle være ønskelig. Samtidig skal arkivmedarbeidere som kun behersker norsk journalføre og kode skolens korrespondanse, noe som vil bidra til at det vil bli enklere å bruke nordmennenes språk fremfor å gå den tungvinte vegen med å kommunisere frem og tilbake for å få oversatt tilstrekkelig til å kunne benytte det elektroniske arkivsystemet på en forsvarlig måte. Foreløpig har vi valgt å holde dette arkivet utenfor det elektroniske sentralarkivet. Dette innebærer ikke at vi har løst problemet med dette arkivet, men det betyr at vi har forstått at problemet eksisterer. Dette problemet illustrerer at det er en intim sammenheng mellom valg vi foretar i arkivdanningsprosessene i dag og mulighetene for ulike dokumentasjonsløsninger i fremtiden.

At vi trenger dokumentasjonssentre er jeg ikke i tvil om, samtidig er jeg overbevist om at vi har et godt stykke igjen før arkivene er i stand til å gi det bidraget vi kunne og burde gi til slike institusjoner. I dag er det et for stort missforhold mellom tilgjengelig arkivkunnskap, antall arkiver og størrelse på dokumentasjonsbehovet i samfunnet. Vi trenger tre enkle ting: mer penger, flere mennesker og mer kunnskap. Det tror jeg vi klarer å skaffe oss. Hvordan vi skal klare det bør bli tema for et senere seminar.

1. Lindbach, Harald: Blant arkivarer i St. Petersburg. En kort innføring i russisk arkivtradisjon. I Arkheion 2/2005, s. 21
2. Quintana, Antonio Gonzalez: Archives of the security services of former repressive regimes. Report prepared for UNESCO, Paris 1997, s. 6-7
3. Offisiell åpning av Falstadsenteret (Falstad, Nord-Trøndelag) 7. oktober 2006, tale ved utenriksminister Jonas Gahr Støre. Gjengitt på www.falstadsenteret.no/
4. Telefonsamtaler med Marianne Neerland Soleim og Tone Jørstad ved Falstadsenteret 11.04.07. 5 Ibid 6 http://www.vardobaiki.no/web/index.php?sladja=9&giella1=nor